ANMELDT: Édouard Louis’ mor har måttet gjennomleve to svært destruktive samliv. Men hun har klart å komme seg ut av begge, og flukten fra det andre skildrer Edouard Louis med varme og briljans i romanen «Monique flykter».
Det er gått ti år siden Louis som 22-åring slo ned som en bombe i det franske litterære miljøet. Den selvbiografiske oppvekstskildringen Farvel til Eddy Bellegueule var et brutalt oppgjør med barndommen og ungdommen i en dysfunksjonell arbeiderklassefamilie i en liten småby i nord-Frankrike. Der aksepten for en homofil unggutt som Louis i tillegg var så lav at det gikk på helsa løs, både fysisk og psykisk.
Redningen for Louis ble at han flyttet for å ta videregående, som den første i sin familie. Hans klassereise hadde begynt og for å distansere seg fra fortida skiftet han navn fra Belleguele til Louis, mens han bearbeidet oppveksten i et miljø preget av fattigdom, rasisme, alkoholisme og homofobi litterært.
Hyllet og kontroversiell
Édouard Louis:
Monique flykter
Aschehoug
156 sider
Oversatt: Egil Halmøy
Men mens det nådeløse oppgjøret med sitt tidligere liv i debutromanen ble hyllet i litterære kretser, skapte det bestyrtelse og raseri i egen familie. Forholdet til Belleguele-klanen ble ikke akkurat bedre da han i oppfølgerne «Voldens historie» (2016) og «Hvem drepte faren min» (2018) fortsatte sin utlevering av både familiemedlemmer og lokalmiljø. Hans søster brøt like godt med Édouard helt, og faren hadde han selv for lengst kuttet all kontakt med.
Det forhindret ikke Édouard Louis fra å fortsette å bruke familiehistorien litterært, og i romanen «En kvinnes frigjøring» (2021) satte han fokus på sin mor Monique. I boka skildrer Louis nærgående hvordan mora i tiår ble hundset, ydmyket og undertrykt av sin alkoholiserte og uføretrygdete mann, før hun endelig klarte å bryte ut og flytter til Paris for å bygge opp et nytt liv.
Nytt oppbrudd
Og dermed er vi nesten framme ved årets roman «Monique flykter». Det har gått sju år siden hun forlot sin ektemann, men alt har dessverre ikke gått slik Monique håpet. Ikke lenge etter at hun ble «fri» havnet hun i et like destruktivt forhold som det hun forlot. Eller for å si det med hennes egne ord: «Jeg rev meg løs fra faren din, jeg trodde jeg skulle få et nytt liv, men nå er det på’n igjen, det er akkurat samme greia om igjen».
Hennes nye samboer i Paris har et alvorlig alkoholproblem som han gjerne tar ut på henne. I den nærmest daglige fylla truer og skjeller han henne ut, og begrep som megge, hore, svin og kjøttberg nærmest hagler rundt ørene hennes. I beruset tilstand gjør han det han kan for å fornærme og fornedre henne.
Til slutt blir tilværelsen så uutholdelig at Monique innser at hun er nødt til å bryte ut igjen, og på bokas første side ringer hun sin sønn og trygler gråtende om hjelp. Og det er denne hjelpen og prosessen fram mot en ny tilværelse vi får følge på nært hold på de neste 150 sidene. Om hvordan Louis, som befinner seg på skriveopphold i Athen når mora ringer, ordner slik at hun kan få låne hans leilighet mens han er borte. Om hvordan han sørger for at hun har penger til opphold. Om hvordan han er behjelpelig til å hjelpe Monique å finne et nytt sted å bo i den samme landsbyen hvor hans søster bor. Og så videre, mens han spør seg selv «Hvorfor følte jeg en så dyp trang til å hjelpe henne»?
Klar og tydelig
Alt dette skildrer Édouard Louis i detaljerte vendinger og med et enkelt, konkret språk. Telefonsamtalene er mange, og beskrivelsene av konkrete hendelser og situasjoner får følge av personlige refleksjoner. Tanker som gjerne har det personlige som utgangspunkt, men som ofte glir over i samfunnsanalyser der arbeiderklassens kår («Noen mennesker blir båret fram av livet, mens andre må slåss mot det») – og hvorfor det er blitt slik – står i fokus.
Det er denne miksen som gjør Édouard Louis til en så interessant forfatter og «Monique flykter» til en så vellykket bok. Hans enkle språk er effektivt og enkelt å følge, men bak skjuler det seg hele tiden en rik undertekst med dybde som favner langt videre enn til bare det personlige.
Louis klarer å trekke de naturlige forbindelseslinjene mellom individet og dets plass i samfunnet. Og han gjør det med en varme og sårbarhet som omfavner og overstiger det analytiske. Dette kommer også tydelig fram når han trekker inn Virginia Wolf i sin filosofering over begrepet frihet. Om hvordan frihet koster og har sin høyst materielle pris.
Det er mye praktisk som må ordnes og alt koster. For hvordan ville Moniques flukt og kamp for frihet artet seg dersom ikke hennes sønn hadde gjort klassereisen som ga ham midler til å hjelpe henne? Han sammenfatter selv: «Ingen vond barndom = ingen bokutgivelser = ingen penger = ingen muligheter for frihet».
Kommet nærmere hverandre
I den forrige boka om Monique, «En kvinnes frigjøring», skildres det vanskelige forholdet mellom mor og sønn. Han er glad i henne, men har også trøbbel med å forstå hvorfor hun behandlet ham så dårlig som barn. I «Monique flykter» er det varmen og forsoningen mellom de to som setter tonen. De er kommet nærmere hverandre, og det topper seg mot slutten av boka, når teaterversjonen av «En kvinnes frigjøring» skal settes opp i Hamburg. Édouard inviterer med sin mor til premieren. Til det som er hennes første besøk i et ordentlig teater og som i tillegg er hennes aller første tur utenfor Frankrikes grenser.
Det kunne fort blitt for mye for Monique, men når Èdouard ser henne stråle på sin plass i salen konstaterer han ømt at «Jeg skulle ønske denne framstillingen av min mors liv aldri tok slutt, at hun kunne sitte og betrakte seg selv i all evighet, og at jeg kunne betrakte henne mens hun betraktet seg selv».
Det er vanskelig å ikke la seg berøre.
