Solid tenketrask i prosaform fra poet som har nok å by oss også etter endt lesing.
Vi har alle sett scener fra filmer der skrifteboksen opptrer. Gjerne en yngre kvinne og en eldre prest som inntar hver side av veggen, som om begge har noe å skjule. Nervøs pust, en forpint og avgjørende situasjon i både filmen og den skriftendes liv. Men kanskje kan man få lempet av seg byrdene på en langsommere måte og kanskje kan naturen være stedet? Vandringene finnes i alle religioner, og selv er jeg vokst opp med både natur og kirke og opplevd at også brå natur kan være stedet å gå av seg sinne, tvil og få både innsikter og ja, Get right with God, som det heter i Lucinda Williams´ seige rocker.
Joanna Rzadkowska :
En flyktig frihet. Veien til Santiago de Compostela
Flamme Forlag
217 sider
Denne våren og sommeren har et svært høyt antall nordmenn vært vandrere på sitt vis og fått forskjellige ting ut av det. Noen har funnet seg selv og noe større, andre har ikke engang tenkt tanken.
Styrer unna
En del av konseptet pilegrimsvandring er blitt mer kommersielt siden Joanna Rzadkowska gikk turen i 2007. Ikke bare er flere ting tilrettelagt, men veien mot Santiago de Compostela i Spania har fått flere typer pilegrimer, folk med pulsklokke, raringer av alle slag og arrogante vertshuseiere som vet pengene kommer uansett og gir blaffen i å vise vennlighet. Heldigvis, og det kan ikke understrekes nok, er det ikke disse som får hovedoppmerksomheten i boka. Den handler nemlig om det en pilegrimsvandring skal handle om og forfatteren stabler de forskjellige tekstlagene og momentene godt rundt i teksten. Dette er noe man må lese til enden. Boka er en reise man ikke avbryter før Santiago de Compostela.
Vil hun ha barn?
Rzadkowska gjør greit rede for sin katolske oppvekst i Polen, sin katolske praksis og hvordan det ble mer diffust for henne. Turens formål er å få kjent på de religiøse følelsene som måtte være igjen i kropp og sinn og ikke minst finne ut av et konkret, personlig spørsmål: «Vil jeg ha barn?»
Joanna Rzadkowska går med et alvor som kler boka. Ja, hun faller ut med folk, renner full, savner kjæresten, gjør feil her og der, men har Dantes Den guddommelige komedie med seg i sekken, som hun siterer fra, diskuterer med og setter inn i sammenhenger. Rzadkowska, som jeg før kun har lest i diktsamlingene på SolumBokvennen, Gjentagelsestvang (2012) og Luftmensch (2016), har tidvis en sterk og gammeltestamentlig prosa å by oss:
Pilegrimene er som konfetti nedover åssiden. Det er byer der! Røde fjell kan skimtes enda lenger borte, de vokser seg større og større i soloppgangen. De gamle kraterne omringet av kolosser og kopperpalmer brøler melodiøst i flammene.
Slike skildringer og bilder skulle man ønske seg enda mer av, både her og i andre bøker om trask. Utdraget er delvis dratt ut fra et dikt med Artur Rimbaud, men også dette er denne bokens metode.
Er Gud i veien?
Pilegrimsruta kalles caminoen og Rzadkowska skriver at «Caminoen setter opp et speil for oss» etter å ha reflektert sterkt og godt om botsøvelser, frelse og forsoning. Hun benytter i liten grad medtraskere som samtalepartnere, men heller egne erfaringer og ikke minst den klassiske litteraturen i både lesebrettet og som utskårne sider (for å holde vekten på sekken nede). Som enhver intellektuell strabas: Veien er mer interessant enn målet. Vi kan dra det enda lenger og spørre: Er Gud i veien (sic!) og vandringen? Er vandringen og veien Gud?
Ikke bare blir boka tidløs, men den får dobbel verdi ut over trasken: Katolikken som ble ateist er klar for å konkludere når hun nærmer seg målet, og dette er spennende sakprosa. Joanna Rzadkowska halvgarderer med «Jeg tror ikke på Gud, men jeg tror på mennesket som tror på Gud, tenker jeg», men husk at dette er underveis. Og det er ingen grunn for leseren til ikke å tenke videre på slike spørsmål, på sin egen måte og med sine egne referanserammer, etter at En flyktig frihet. Veien til Santiago de Compostela er lest ferdig.
Det er enda mer til ettertanke her, spesielt for oss mannlige lesere, og det er hvor utrygg en kvinne kan føle seg i det som kan fortone seg som en «uskyldig» situasjon. Slik er fint å vise med eksempler.
VIDAR KVALSHAUG
