Ulykkeliglandet

Stilen – som har skaffet forfatteren høyrøstede kritikere (primært blant mindre suksessrike kolleger i sakprosafeltet, kan man tenke), selve Åsne Seierstads modus operandi – har vært den samme siden Bokhandleren i Kabul fra 2002. Det er lite sannsynlig at hun kommer til å bytte den ut nå, og hun gjør det i hvert fall ikke i denne, den sjette boken hennes.

Lesere vil på dette tidspunktet kjenne den godt: Intervjuene som blir omskapt til fortellende, roman-aktige «litterære» bøker, hvori forfatteren ser og hører alt i scener der hun selv ikke har vært til stede, men lener seg på dybdeintervju-teknikker («så han på deg da han sa det?», «hvordan lå putene i sofaen?») for å tilegne seg «detaljene som treng[te]s for å bygge en scene» (som det heter i etterordet her).

Viktige temaer

Åsne Seierstad :
Afghanerne

Sakprosa
J.M. Stenersen Forlag
470 sider

Diskusjonen om redeligheten og presisjonsnivået i denne stilen – veldig kort sagt: hvor mye kan vi stole på det vi leser, når så mye av det ikke er blitt observert eller erfart av den som forteller? – har gått i 20 år, og kommer neppe til å slutte, den heller. Seierstad er blitt mer påpasselig med å gjøre rede for metodene og sekundærlitteratur-kildene sine – «Slik ble boken til»-kapittelet i Afghanerne er på 13 sider. Likevel. De som i utgangspunktet ikke kan utstå denne måten å skrive på, vil slite nå også.

Dumt for dem. For om én ting kan det ikke være tvil: Åsne Seierstad skriver om uhyre viktige temaer. Det gjelder i aller høyeste grad Afghanerne, som belyser et land som i stor grad har forsvunnet fra nyhetsbildet i 2022, dyttet ut av søkelyset av Russlands krig i Ukraina (som er nærmere og dermed klikker bedre). Dette bare halvannet år etter at amerikanerne forlot Afghanistan, og mindre enn ett år etter at de nygamle herskerne, Taliban, tok privatfly til Oslo for å delta på dialogmøte/bedrive PR-virksomhet i Oslo i januar.

Tre historier

Afghanerne er i første rekke historiene til tre mennesker. Først Jamila, som ble født i 1976, tre år før Sovjetunionens invasjon i hjemlandet. Jamila fikk polio som barn, hvilket paradoksalt nok forsynte henne med muligheter andre afghanske jenter ikke hadde. At hun i kraft av sykdommen var blitt sekunda vare på ekteskapsmarkedet, ga den lærenemme jenta frihet. Jamila vokser opp til å bli en «islamsk feminist» og aktivist, glødene opptatt av jenters rett til skolegang og utdanning.

En annen intelligent ung jente, er Ariana. Hun ble født i 2000, året før USA bombet Taliban-regimet tilbake til fjellene (der de ventet ut amerikanerne i nesten to tiår, for så å innta byene igjen umiddelbart etter at presidenten hadde kalt hjem troppene). Hun vokser opp i det som må kunne kalles relativt gode dager, i hvert fall i et afghansk kvinneperspektiv, med noen grad av autonomi. Hun får går på skole (moren Nadia er lærer), og vil bli jurist. Så, over natten, blir alt, hele livet og hele fremtiden hennes, tatt fra henne.

Den tredje hovedpersonen, er Bashir (født i 1989). Bashir, mulla-sønnen som blir kriger, kommandant og terrorist i Haqqani-nettverket. Bashir, som blir arrestert, torturert og dømt til døden, og deretter løslatt. Bashir, som lever for jihad – Pakistan neste? – og blir rastløs når krigshandlingene opphører. Bashir, som har to koner og er i ferd med å skaffe seg en tredje.

Sober og fortvilet

Bare for å ha sagt det: Seierstad får enormt mye ut av disse kildene. At de i det hele tatt tør og vil snakke, er et journalistisk scoop i seg selv. At de snakker så mye og så åpenhjertig, og har overbevist familiemedlemmene sine om å gjøre det samme, er nesten ikke til å tro. Historiene om Jamila, Bashir og Ariana forteller oss svært mye om hva som er skjedd i Afghanistan i løpet av de siste 20 årene. Og især den første delen av Afghanerne, som kulminerer med 11. september 2001, trekker linjene mye lenger bakover i landets historie. I så måte er dette en mer komplett bok om Afghanistan enn Bokhandleren i Kabul var. Så er den også 200 sider tykkere.

En annen forskjell de to bøkene imellom er, i mine øyne, dette: Avsmaken som preget nesten hver side i boken fra 2002, er tonet kraftig ned. Der Seierstad for 20 år siden ikke maktet eller ønsket å skjule hvor forjævlig hun syntes det religiøse åket disse menneskene, spesifikt disse kvinnene, levde under var, er tonen nå sober og ofte fortvilet. De burleske persontegningene og de syrlige setningene er få. (Noen er det: «Alltid så lett og glad, kriger fra han var tenåring, aldri langt unna opiumspipen. For et søtt liv de hadde hatt sammen!»). Det er trolig klokt. Den litt besserwisser-ete ironien som særpreget Bokhandleren i Kabul, uvanlig i et sakprosaverk om et så alvorlig tema, skaffet Seierstad noen kritikere, den også. Humanisten og feministen Seierstad fremstår som mer moden nå.

Fort i svingene

Her er det vel på tide å komme til innsigelsen man kan ha mot denne kunnskaps-stinne boken: Den er ikke påfallende velskrevet. At den er blitt til i en faderlig fart, kan sikkert være noe av årsaken. Seierstads første møte med Jamila fant sted i september 2021. Hun møtte Bashir, Ariana og familiene deres på tre turer til Afghanistan i første halvdel av inneværende år. Forfatteren har disponert en enorm mengde stoff, og – om man skal dømme ut fra detaljnivået – mange, mange, mange timer med intervjuopptak som måtte transkriberes, disponeres og finne sin plass i den fem hundre sider lange teksten. Her snakker vi journalist-tempo, for å si det mildt.

Nå leser man ikke Seierstads bøker for de fine setningenes skyld. Men i Afghanerne glimrer de nesten helt med sitt fravær, erstattet av hektisk kneippbrød-prosa som gjerne tyr til melodramatiske virkemidler, uavhengig om slike trengs eller ikke (forfatteren har en forkjærlighet for utropstegn, noe som gir teksten et litt billig preg). Man blir sittende og tenke at det har gått fort i svingene, også i redigeringsprosessen. Og at mye av det beskrivende, «litterære» stoffet med fordel kunne vært kappet, kuttet, kastet. Gir det egentlig nok til å forsvare plassen det legger beslag på? Når det blir såpass banalt benyttet som her?

Hvorvidt det flate språket er en dealbreaker eller ikke, får være opp til den enkelte leser (Seierstads salgstall forteller oss at forsvinnende få bryr seg). For min egen del kan jeg bare konkludere med at Afghanerne er en sjeldenhet: En nokså slurvete skrevet veldig god bok.

MORTEN STÅLE NILSEN