Tøff vår for Vigdis

Vigdis Hjorth og biskop Halvor Nordhaug møttes til samtale foran et fullsatt auditorium på Litteraturhuset i Bergen i går kveld. Temaet var tro og tvil, og biskopen ga Hjorth en utfordring hun lovet å ta: Å gå litt oftere i kirken og gi troen en ny sjanse i løpet av våren.

– Men gudstjenestene er så fryktelig tidlig på morgenen, forsøkte hun.

– Det fins kveldsgudstjenester også, parerte biskopen.

Og dermed hadde de en avtale om at hun skal prøve.

På troen løs

Hjorth var i Bergen for å delta i den månedlige programposten «På troen løs», der biskop Halvor Nordhaug inviterer til samtale om ulike temaer som har med tro (og tvil) å gjøre. Denne gang var det altså Vigdis Hjorth som fikk bryne seg på en skarpskodd og belest samtalepartner. Og den halvannen times seansen ble både interessant og oppklarende.

Nordhaug har lest sin Hjorth, og er spesielt fascinert av den foreløpig siste, Arv og miljø, men det ble ikke så mye hennes forfatterskap som kom i fokus. Derimot Kants, Nietzsches, Wittgensteins og Kierkegaards. Og litt Hegels. Det gikk i filosofi og tro, og særlig den kristne filosofen Søren Kierkegaards tanker ble luftet og drøftet.

Oppstandelsen og troen

– Vi lever begge av ord, sa biskopen. Og jeg finner røttene i livet mitt i ordene om oppstandelsen.

– Det skjønner jeg jo godt, sa Hjorth. – Og selv om både religionen og filosofien fjerner seg fra det jorddiske livet, så kan begge deler hjelpe, sa hun og siterte nettopp Kierkegaard der han et sted skriver om å tenke seg et kjempestort keiserrike. – Og en keiser og et liten leilending. En dag får leilendingen et bud fra keiseren, som gjerne vil møte ham. «Vet keiseren at jeg fins?» spør leilendingen. Vil han ikke bare le av meg?

– Sterk lesning

– Det skal mot til å tro at det høyeste vil deg noe, som her, sa Hjorth. – Jeg er ikke kristen, men når jeg leser dette, er det sterkt. Og jeg har virkelig prøvd. Men jeg tror ikke. Det Jesus sier og gjør er vakkert, oppofrende og fint, men det fins andre veier også. Og kunne ikke de kristne bare latt det være en vakker fortelling i stedet for å forsøke å systematisere den med treenighet og den hellige ånd og slikt. Å tro er å befinne seg et annet sted. Jeg er ikke på det andre stedet, sa Hjorth.

– Jeg vil likevel utfordre deg til å ta det kierkegaardske spranget, sa Nordhaug. – Jeg vil at du skal gi deg selv sjansen til å gjøre noen troserfaringer.

Og det ble de altså enige om at hun skal gjøre.

Sterke inntrykk

– Vil du virkelig gjøre det, Vigdis Hjorth?

– Jeg må jo det, sier hun til BOK365. – Jeg er åpen for alt. Skjer det noe, så skjer det. Skjer det ikke, så skjer det ikke. Det var forresten deilig å snakke om noe annet enn Arv og miljø for en gangs skyld.

Biskpopen har lest den boken to ganger, og sier til BOK65 at at skildringen av sammenbruddet i familien gjør et sterkt inntrykk på ham.

–  Arv og miljø er nådeløs i sin søken etter sannhet. Hovdpersonen der klarer ikke å leve med usannheter, kompromisser og løgner.

Men også biskopen er glad for at samtalen tok en annen retning.

– Jeg opplever at Vigdis Hjorth er et ærlig og reflektert menneske. Jeg har også oppfattet at hun helt klart ønsker å tro, men at hun blir stående i spranget som ikke lander helt. Hun er et interessant menneske å snakke med, og hun snakker på vegne av mange. Hun har mange lesere og det er mye gjenkjennelse i bøkene. Det var fint å snakke med henne om troen.  Og livet.

Ny bok

Og det er altså en ny Hjorth-bok på gang. Hun vil ikke røpe så mye, men manus er levert, og dette blir noe helt annet enn Arv og miljø.

– Lærerinnens sang er arbeidstittelen. Men det er altså bare manus som er levert og boken er ikke en gang antatt ennå, sier Hjorth.

Så vidt BOK365 forstår blir også dette en bok tuftet på personlige erfaringer, men familiedramaet fra Arv og miljø har hun fjernet seg fullstendig fra i den kommende boken.

– Den handler om en lærerinne som underviser om Berthold Brecht, og hun går gjennom en liten krise, smiler Hjorth. – Jeg har forresten selv undervist masse Brecht …