Nedtelling til Brage-prisen: Vidar Kvalshaug anmelder Anne Oterholms roman "Liljekonvallpiken".
Liljekonvallen er giftig og kan være dødelig, selv i mindre doser. Liljekonvallpiken, romanen, er langsom og truer ingen.
Anne Oterholms åttende roman er mitt første møte med hennes verker. Det måtte en Bragepris-nominasjon til, og hvis dette gjelder flere lesere, kan man jo si at det har sin nytte å være nominert.
Merete er romanens hovedperson, men hun er ikke hovedperson i sitt eget liv. Hun er over den første nyskilte perioden og har to voksne barn som har nøkler til leiligheten hennes. De kan komme og gå som de vil, men gjør det i liten grad. Merete er jurist, men bare i én episode med en mulig voldtektsforbryter får vi møte henne i tjeneste som offentlig oppnevnt forsvarer. Selv ikke da mestrer hun det. Episoden prøver å diskutere følt skyld og faktisk skyld, men den gir ikke så mye til resten av handlingen.
Anne Oterholm:
Liljekonvallpiken
Oktober
249 sider
Ikke til å stole på
Merete henger med den fjorten år yngre Karianne som bor i en annen leilighet i bygården og som har vært sammen med to brødre. Forholdet gir henne åpenbart lite, men hun klamrer seg fast i dette.
Grepet Anne Oterholm benytter, er å la en utenforstående, Jonas, fortelle historien om Meretes nokså stillestående hjemmeliv. Jonas og Merete møtes ikke i romanen, men vi får flere av hans minner om da de pleide gjøre det – og han savner møtene deres, friends without benefits, som forholdet kalles. Eller er det kun en fantasi han har? Det går gradvis frem hvor ensom, og kanskje sykelig opptatt av henne, fortelleren Jonas også er. Alt han kritiserer Merete for gjelder ham selv, og slik forplanter det seg: Den ene kritiserer den andre og peker innover i sitt eget liv. Slik sett deler de et skjebnefellesskap, til tross for en rekke andre, ytre ulikheter. Ingen av karakterene i denne romanen er til å stole på, og det virker som om Anne Oterholm prøver å vise hvor skjøre relasjoner kan være når vi gradvis får avdekket menneskene og at “alle har sitt”. Det særegne er at ingen tar ansvar for relasjonene, og det er i samsvar med at Anne Oterholm vegrer seg for å gi den mer skyv og retning.
Mangler spenn og spenning
Men: Ved å gi fortellerstemmen til den nokså ensporede, skrinne Jonas, og gi ham så mye definisjonsmakt overfor leseren, fratar Anne Oterholm seg selv muligheten til å gi historien et kunstferdig, variert språk. La oss si at om romanen var et skip, ville ingen vært i stand til å styre det, langt mindre fått det til en reddende havn.
Dette er svakheten ved romanen, den har ingen mennesker som driver den eller som interesserer meg som leser. Det kollektive samspillet har en viss utvikling, men, det mangler spenn og spenning.
VIDAR KVALSHAUG
