ANMELDT: I sin bok Papirhud går Eva Grinde tett inn på sine hovedkarakterer med skildringer av komplekse relasjoner der livet og døden kan stå som naturlige stikkord.
Eva Grinde (f 1965) er profilert leder- og kommentarskribent i Dagens Næringsliv, med regelmessige betraktninger et sted i spenningsfeltet mellom politikk og økonomi. Men når den tidligere featurejournalisten nå debuterer skjønnlitterært, gjør hun det med fire historier med fokus på komplekse kjærlighetsbånd og relasjoner. I Papirhud henger det usagte igjen i lufta, mens fortvilelsen over manglende kommunikasjon gjør seg gjeldende.
I tre av bokas fire fortellinger står døden sentralt. Vi blir kjent med den viltre småbarnsmoren Lena som velger å avslutte livet for egen hånd. Vi blir med en mor som følger datteren Anna til Sveits, der datteren skal få aktiv dødshjelp på en dødsklinikk. Og vi havner på sykehus med den uhelbredelig kreftsyke faren som gjennom et langt liv har lagt lokk på følelseslivet, og som ikke ser noen grunn til å endre på dette, nå som døden nærmer seg. Heller ikke overfor sin datter.
Fortettet stemning
Eva Grinde :
Papirhud
Forlaget Oktober
184 sider
I sine fortellinger pleier Grinde antydningens kunst. Hun holder igjen på informasjon leseren automatisk søker og nøyer seg i stedet med å risse opp konturene som omrammer fortellingen. At mye forblir usagt skaper en fortettet stemning som knytter oss nærmere hovedkarakterene, mens vi prøver å fylle de hullene Grinde bevisst har latt forbli åpne.
Det vil si, i «Vennesiden» hvor Lena har valgt å avslutte livet sitt, lar Grinde venninnekretsen prøve å fylle hullene. «Hva er det hun har gjort?» spør de seg mens de forsøker å finne en forklaring på det uforklarlige. At deres venninne tok sitt eget liv og etterlot to barn uten en mor. Og underveis tegnes bildet opp av en person som var så mye mer enn de fleste var klar over. De «legger minnene utover. Prøver å pusle» mens spørsmålet om hvor godt de egentlig kjente henne reiser seg.
Legg på lokket
Litt av det samme, men sett fra en annen vinkel, handler «Faren» om. Der møter vi den aldrende, kreftsyke mannen som har hatt en framgangsrik karriere, men et haltende følelsesliv. Mens hans datter var ei lita jente mistet han sin kone, og spørsmålene den lille jenta har om sin forsvunne mor forblir ubesvart.
For faren handler det om å komme seg videre i livet, og det mener han at far/datter klarer best ved å fortrenge fortiden og tapet av kona/mora. «Hele hans generasjon kom for sent til bordet der» konstaterer en av legene tørt. Men når døden nå nærmer seg legger alt det usagte seg som en skygge over forholdet til datteren. Hun vil så gjerne nærme seg det usagte og sette ord på det, men en tilknappet far er ikke akkurat med på notene.
Foreldres fortvilelse
Den sterkeste av disse tre dødsrelaterte historiene er likevel «Barnet puster», der den unge kvinnen Anna reiser til Sveits for å legge seg inn på en dødsklinikk for å få aktiv dødshjelp. Fortellerstemmen er hennes mor som er blitt med på turen, og som aksepterer datterens beslutning, men som tviholder på håpet om at «alt dette må være noe Anna bare har funnet på! En syk reality (…) jeg har bare ikke skjønt noen ting, lurt trill rundt».
Alt mora ønsker er at datteren skal ombestemme seg, og bli med hjem til Norge igjen.
Her går Grinde rett inn i debatten om aktiv dødshjelp, men uten at «Barnet puster» kan tas til inntekt for verken det ene eller andre. Om noe viser vel fortellingen bare hvor komplekst spørsmålet om aktiv dødshjelp er.
Vil leve mer
Mens døden står i fokus i disse tre historiene, er det viljen til å leve som preger bokas åpningsfortelling «Du har jo mor». Ane er i utgangspunktet en framgangsrik og selvstendig kvinne med et komplisert forhold til sin mor. Ane føler at hun sjelden har fått aksept for sine valg, mens mora åpenbart mestrer kunsten å spille såret og påføre datteren dårlig samvittighet.
«Så mye greiere alt ville vært om jeg bare beveget meg her, langs denne behagelige linjen (…) Der hvor mor er» konstaterer Ane oppgitt mens vi registrerer at det betente forholdet til mora går på helsa løs for Ane. Men kan hun bryte båndene med sin gamle mor bare for å «redde» seg selv?
Grinde viser et åpent blikk for de ømme punktene i livet, og borer med stor effekt i de betente sårene. Maktløsheten, forvirringen og desperasjonen over alt vi ikke vet eller kan gjøre noe med står opp av sidene, men kanskje kunne tematikken i fortellingene vært litt mer variert for å få fram et større følelsesspenn? Eller kanskje er den innbyrdes likheten nettopp noe av poenget? Papirhud bekrefter uansett at Grinde rår over et annet språk og forestillingsverden enn det som kommer til uttrykk i aviskommentarene.
LEIF GJERSTAD
