Siste kapittel

– Det finnes ikke én god ledelse for alle situasjoner. Min erfaring samsvarer godt med arbeidsforskningspioneren Philip Herbsts resultater basert på livet om bord på norske skip på 60-tallet. Kapteinen skal være på broa når skuta legger til kai og når det oppstår større utfordringer. En orkan krever for eksempel kapteinens tilstedeværelse, men i daglig drift når skipet seiler i rom sjø, vil god ledelse som regel være å lede så lite som mulig, sier Tom Harald Jenssen. Muligens er det de maritime omgivelsene på kneipa Fyret, hvor vi møtes, som fremkaller slike assosiasjoner når vi etterspør hans ledelsesfilosofi.

De som har fulgt en nylig sak om selvskadingen av fregatt til over 4 milliarder kroner, gjør seg muligens noen refleksjoner, men Jenssen fremhever at han har hatt et godt og rutinert mannskap på sitt skip:

– Et forlag kan defineres på ulike måter, men er også en kunnskapsbedrift med mange kompetente medarbeidere. Jeg vil hevde at kunnskapsbedrifter i det ordinære, daglige liv har et svært beskjedent behov for overordnet styring og ledelse. Det er viktigere å være budbringeren for mål og ambisjon. Å skape en felles, tydelig ambisjon er helt avgjørende. I tillegg har det vært vesentlig å finne fram til en gjensidig forståelse av hvilke verktøy vi har til rådighet og bruke tid på å utvikle rammebetingelsene internt og eksternt. Stort sett har siktet vært innstilt på minst mulig hierarki og mest mulig autonomi. Det gir en flat og effektiv organisasjon. Noen ganger opplever imidlertid også kunnskapsbedrifter ekstraordinære hendelser med fare for tap av store materielle eller immaterielle verdier. Et eksempel kan være da vi så konsekvensene av våre altfor ambisiøse mål om rekordomsetning i Tanum bokhandel på Gardermoen. Dette er situasjoner som gir helt andre ledelsesutfordringer, stikkordene kan være synlighet, autoritet og kreativitet.

Millionene triller inn

Nå forlater kapteinen broen, etter å ha vært en sentral del av norsk bokbransje gjennom fem tiår. Han har ikke bare vært en forlagsmann, men en forlagsbygger.

Tom Harald Jenssen inntok sjefsstolen i Teknologisk forlag etter faren Rudolf Jenssen i 1984. Fire år senere solgte han forlaget til Egmont som noen år tidligere hadde kjøpt barnebokforlaget N.W. Damm & Søn fra familien Damm. I januar 1990 fusjonerte Egmont de to forlagene og «nye» N.W. Damm & Søn var et faktum. Litt over 30 millioner i årsomsetning var startgrunnlaget og Tom Harald Jenssen har tronet øverst siden den gang. Jenssens Damm-år inkluderte hele åtte forlagsoppkjøp i årene 1998-2005, og ikke minst storfusjonen med Cappelen – som gjorde Cappelen Damm til Norges største forlag. Den posisjonen har Jenssen sørget for å befeste ved ytterligere noen oppkjøp og strategiske veivalg. Blant disse er en uredd og offensiv storsatsing på lyd- og på strømmemarkedet, som har gitt Cappelen Damm et solid forsprang på sine viktigste konkurrenter.

I 2022 omsatte forlaget bøker og bokprodukter for over 1,2 milliarder kroner. Etter fusjonen av Cappelen og Damm i 2008 har Cappelen Damm med Tom Harald Jenssen ved roret, levert akkumulerte driftsoverskudd på nesten 1 milliard kroner.

Imponerende omstillingsevne

– Når du ser tilbake på alle dine forlagsår, hva sitter sterkest i bevisstheten?

– Overordnet må det være bokas bestandighet og omstillingsevne. Bransjens posisjon som formidler av litteratur og læremidler, kunnskap og kulturopplevelser er kanskje sterkere enn noensinne, enten det gjelder kunstverk som overlever fortelleren, rene skrøner, tull og tøys beregnet for øyeblikket, eller store dannelsesprosjekter framført med et brennende ønske om å gjøre livet og samfunnet bedre og rikere for den oppvoksende slekt. Historiene fra leirbålet lever i beste velgående i nye og gamle formater, men trives fortsatt mellom to permer, sier Jenssen, og legger til:

– Gjennom årene er bransjen stilt ovenfor store utfordringer og har vist imponerende omstillingsevne. På 80- og 90-tallet levde forlags-Norge i stor grad av leksikon og bokklubb – det er ikke mye å hente derfra nå, men bransjen leverer likevel godt på bredde, kvalitet og tilgjengelighet.

Et langt svev av et forlagsliv ble landet med telemarknedslag i Tom Harald Jenssens siste bokhøst:

– I eget hus er det selvfølgelig mange opplevelser og utgivelser innen både utdannings- og allmennområdet som har satt spor. Utdanning har hatt eventyrlig framgang både analogt og digitalt i forbindelse med innføring av Fagfornyelsen for grunn- og videregående skole.  Det å få følge en slik prosess fra de første idéene tilbake i 2016 og fram til dagens suksess representer en kombinasjon av grufull spenning og ren glede. På allmennsiden kan utviklingen og posisjonen tegnes ved å nevne at fjorårets utgivelser skrevet av fantastiske Cappelen Damm-forfattere så langt har resultert i tre Bragepriser, Tarjei Vesaas debutantpris, fire Kritikerpriser, Rivertonprisen, Sara Danius Stiftelsens pris og nominasjon til Nordisk Råds litteraturpris. Det blir ikke mye bedre.

Når Jenssen i en alder av 69 år forlater sjefsstolen, kommer det slett ikke som lyn fra klar himmel:

– Jeg har hatt gleden av å oppleve stor tillit fra forlagets eiere, men det har likevel ligget i kortene at jobben ikke er for evig.  Høsten for halvannet år siden, etter at Egmont hadde kjøpt Bonniers eierandel og dermed oppnådd 100%-eierskap, ga jeg Steffen (Steffen Kragh, styreleder i Cappelen Damm og konsernsjef i Egmont), beskjed om at vi burde starte rekrutteringsprosessen.

Mange kandidater er vurdert, men kun norske. Det var aldri et tema å rekruttere noen utenfor landets grenser. Valget landet på Sarah C.J. Willand. For første gang har et av de historisk tre store forlagshusene en kvinne på topp.

– Sarah har riktig bakgrunn, hun er målbevisst og har ambisjoner på vegne av forlaget. Hun kjenner forlagshuset fra sin tid i styret, og vet at det ikke er behov for store umiddelbare omveltninger. Mye er på stell i Cappelen Damm, kontinuerlig endring over tid vil nok fortsatt være den mest aktuelle medisinen. Typiske «action men» i femtiårene nådde rett og slett ikke opp, sier Jenssen lett spøkefullt.

Mirakelet i Sveavägen

– Hva er du mest stolt av at du og dere i Cappelen Damm har utrettet gjennom disse årene?

– Det må være at vi har klart å virkeliggjøre ambisjonen fra fusjonen mellom Damm og Cappelen, nemlig å skape Norges største og viktigste forlag, og at 400 kollegaer fortsatt er på hugget, har en ambisjon, vilje og kompetanse til å utvikle forlaget videre innen alle utgivelsesområder – digitalt og analogt.

Rundt om i krokene – også i de berørte forlagene – beskrev noen denne fusjonen som ren galskap. Enda flere signaliserte at dette garantert ikke kom til å vare, med to nordiske mediegiganter som aldri hadde eid noe sammen.

Jenssen beskriver bakgrunnen for det hele slik:

– Parallelt med jobben som sjef i Damm var jeg i fra 2002 konserndirektør for bøker i Egmont. Hvordan kunne vi utvikle Damm videre? På åtte år fra 1998 til 2005 økte Damm fra 60 til 600 millioner kroner i årsomsetning. Året etter, i 2006, kjøpte vi bokhandelkjeden Tanum for i noen grad å balansere Aschehoug og Gyldendals betydelige investeringer i bokhandel. På forlagssiden gjensto bare ett godt alternativ, nemlig å fusjonere Damm og Cappelen. To opplagte fusjonskandidater med innbyrdes utfyllende utgivelsesområder, men med to ganske ulike forlagskulturer og to eiere som av mange ble vurdert som hovedfiender uten samarbeidsflater i noe marked.

Jenssen inviterte seg selv til et møte i Stockholm med Maria Curman, som da var sjef for Bonnier Books. Det forlagshistoriske møtet fant sted 6. april 2006 i Bonnier-huset i Sveavägen 56. På andre siden av gata ligger Adolf Fredriks kirke, hvor Olof Palme er begravet og Astrid Lindgrens siste ferd gjennom Stockholms gater startet 8. mars 2002.

«Vi burde fusjonere Damm og Cappelen i Norge», fremførte Tom Harald Jenssen over kaffe og småkaker på Curmans kontor.

– Maria Curman så på meg, satt fra seg kaffekoppen og sa: ”Ja, det är det enda sättet att krossa glastaket i den norska bokbranschen”. Dermed var det hemmelige fusjonsprosjektet Tara født, erindrer Jenssen.

Litt over et år senere, 11. juni 2007 kl 11:00, var det invitert til pressekonferanse i Presseklubben i Oslo: «Det er med stor glede jeg i dag kan bekjentgjøre avtalen om fusjon mellom Cappelen og Damm. Ved sammenslåingen av Cappelen og Damm oppstår det et nytt, stort forlagshus; Cappelen Damm AS. På mange felter vil vi være ledende i Norge, og på alle områder vil vi ha som ambisjon å bli det», forkynte Tom Harald Jenssen. I over ett år hadde de klart kunststykket å holde den største nyheten i norsk bokbransje siden Gyldendals hjemkjøp i 1924 hemmelig.

– Det er mye sannhet i klisjeer: Dansken er Nordens franskmann, svensken er Nordens tysker og nordmannen er Nordens nordmann. Egentlig rommer dette alt som skjedde i forhandlingene og forklarer alt om hvorfor det tok tid. Poenget med konfidensialitet må understrekes. Forhandlinger av denne karakter er tung, konsentrert maktkamp – og må utkjempes på så få fronter som mulig, sier Jenssens, og legger til: – Cappelen hadde i flere år før fusjonen, som en konsekvens av Aschehoug og Gyldendals oppkjøp av bokhandlere, argumentert mot fastpris som kulturpolitisk virkemiddel. Det var uro i bransjen. Fusjonen har i stor grad medvirket til bredere bransjepolitisk enighet og vært med på å sikre fortsatt Bokavtale og fastpris i Norge, sier Jenssen.

Styrtlanding for Tanum

– Hva tenker du om konkurrentene du har hatt gjennom alle disse årene?

– Jeg er rett og slett uinteressert i konkurrentanalyser. Det vesentlige har vært å konsentrere seg om Cappelen Damms utviklingsrom. Derimot har bransjesamarbeid om de store sakene knyttet til rammebetingelsene – bokavtale, boklov, normalavtaler, mva-fritak og innkjøpsordninger –alltid vært både spennende og interessant, og bransjen er full av kompetente og gode mennesker i de fleste posisjoner.

– Hva skiller Cappelen Damm fra dine to historiske hovedkonkurrenter på Sehesteds plass?

– Det er én åpenbar, stor ulikhet: Gyldendal og Aschehoug eier bokhandelkjeder – det gjør ikke Cappelen Damm. Cappelen Damm er Norges største forlag, ikke et bokkonsern. Innen allmennforleggeriet er vi like store som Gyldendal, Aschehoug, Bonnier og Kagge til sammen, mens Gyldendal foreløpig er størst i utdanningsfeltet.

Selv om Cappelen Damm nå er et forlag, og ikke et bokkonsern, skal ingen si at Tom Harald Jenssen & Co ikke har prøvd seg på det sistnevnte. I 2006 kjøpte Damm som nevnt bokhandelkjeden Tanum, med noen av Norges den gang mest profitable bokbutikker. Tidligere hadde den stadig ekspanderende virksomheten til Jenssen tidvis gjort gull av gråstein. Denne gang gikk det motsatte veien. Tanum-historien endte opp med å bli et av de dyreste kapitlene i Tom Harald Jenssens forlagseventyr. I 2017 og 2018 var Cappelen Damm tvunget til å avskrive et par hundre millioner kroner etter Tanum-satsingene på Gardermoen og i dagligvarehandelen.

Jenssen mener det er udramatisk at forlagshuset nå er uten eierskap i bokhandelleddet:

– Vi er landets største forlag. Det gir oss en god posisjon.

Selv om det har vært en perlerad av grunner til å skåle i champagne i Jenssens sjefsår, har det i tillegg til Tanum-historien også vært annen malurt i begeret – for å si det forsiktig:

– Det var definitivt tøft da Konkurransetilsynet i slutten av november la fram sitt vedtak i Bokbasesaken. Pressemeldingen som fulgte vedtaket fra tilsynet, var relativt nøktern i sin ordlyd, men fargelegger eierskapet i Bokbasen som tidenes verste kartell. For å «makse» bøtene sier Konkurransetilsynet i sitt vedtak at etableringen av Bokbasen hadde som formål å lage en arena for ulovlig prissamarbeid, uten å legge et eneste bevis på bordet! Bokbasens funksjon som leverandør av infrastruktur for bokdata, er bokbasens eneste funksjon. Det har alltid vært full åpenhet om Bokbasens tjenester og tilsynet har i mange år vært godt kjent med dette. Vedtaket kan ikke ses på som annet enn et grunnløst angrep på bokbransjen – hva motivet er kan vi bare gjette på.

Fastpris viktigere enn noen gang

Hvis det meste går som man tror, vil bransjen temmelig snart få en boklov – sannsynligvis allerede fra årsskiftet. Tom Harald Jenssen har vært klar på at to elementer er særlig viktige for ham i den saken: papirboka og fastprisperioden:

– Man skulle kanskje mistenke at Cappelen Damm ville ønske kortere fastprisperiode, for å få lydbøkene raskere i strømming, men tvert imot: forlaget ønsker en så lang fastprisperiode som mulig, gjerne to år, sier Jenssen, og legger til:
– I Cappelen Damm er vi forleggere, og breddeforleggeriet trenger en lanseringskanal, et sted hvor erfarne lesere kan finne ny inspirasjon og hvor nye lesere kan oppleve magi i møte med litteraturen. Ser vi bort fra bibliotekene, er det bare bokhandelen som kan tilby dette rommet. Det er mye kommers og tilbud i dagens bokhandel, men ikke bare det. Bokhandelen er det beste vi har. Verken strømming, bokklubb eller dagligvarehandel kan ta den plassen, men strømmetjenestene har funnet sin plass som bransjens nye og verdifulle backlistkanal.

Skuer man ut i Europa, er det fascinerende å se hvilke posisjoner og diskusjoner man finner rundt faste og frie bokpriser. I fastprislandene fremhever man gjerne systemet som det eneste saliggjørende, mens et overveldende flertall i friprislandene slett ikke kan se for seg noe annet enn nettopp frie bokpriser. I Cappelen Damm har man sikkert hatt noen gode eierdiskusjoner opp gjennom årene, med dansk og (inntil nylig) svensk eierskap:

– Selv om Sverige og Danmark er friprisland, vil nok forlagets eiere og eks-eiere likevel hevde at det norske systemet er utmerket. Fastpris og boklov er etter min mening mer avgjørende i dag for å verne om et lite språk og en stor bredde i utgivelsene, enn noen gang tidligere. Det sikrer oss mot at enkeltaktører kan sitte et sted i verden og masseprodusere kommersielle utgivelser for hele kloden – uten ansvar for kulturell helhet, mangfold og kvalitet – samtidig som fastprisen gir muligheter for effektiv kryss-subsidiering mellom bøker som selger mye og bøker med begrenset salgsmulighet, sier Jenssen. – Men for all del, Cappelen Damm ville overlevd også i et friprisregime – jeg er ikke i tvil om det.

– Hva er de største utfordringene for bokbransjen i årene som kommer – og hvilke er de største truslene?

– Utfordringene er ikke nye: Bransjen må evne gi ut bøker i alle formater som er relevante for leserne, for utdanningsinstitusjonene, for kunnskapssamfunnet og samfunnsdebatten. Trusselen ligger i kampen om tiden. Vi har en situasjon hvor skoleelever oppgir å bruke mellom 6 og 9 timer daglig på mobilen, vel – da har vi et problem.

Litteraturens Kongsvinger

– Hva har din bakgrunn som økonom, og ikke litterat, hatt å si for din lederstil og dine valg?

– Cappelen Damm lanserer analoge og digitale utgivelser innen alle sjangre i allmennmarkedet og for alle utdanningstrinn i undervisningsmarkedene.  Til sammen snakker vi om rundt 3000 nye utgivelser: innbundne førsteutgaver, digitale læremidler, lydbøker, e-bøker og pocketbøker.

Dette utgjør, ifølge Forleggerforeningens Bransjestatistikk nesten 40 prosent av alle bokutgivelser i Norge. Til hver utgivelse er det knyttet minst én forfatter, eller en oversetter, innen utdanningsfeltet som regel flere forfattere per utgivelse, i tillegg har vi forlagets redaktører og avdelinger knyttet til produksjon, salg, marked og kommunikasjon, men også et vell av eksterne samarbeidspartnere, skuespillere, utenlandske forlag, litterære agenter, fagkonsulenter, designere, lydteknikere, korrekturleser, bildebyråer, stylister, fotografer og programutviklere. Til sammen utgjør dette et nettverk av mennesker på størrelse med en by som Kongsvinger, sier Jenssen. – Sjefen må sørge for at nettverket fungerer og medvirke til at rammebetingelsene for boka i Norge muliggjør at leserne opplever bredden og enkeltutgivelsene som betydningsfulle og nødvendige for samfunnet.  Jobben består i å fungere som en slags edderkopp i en stor nettverksorganisasjon og medvirke til dynamikk og stabilitet i en uoversiktlig hverdag for mange mennesker. Sjefens hovedkompetanse må være systematikk, kreativitet og utholdenhet, ispedd en teskje pedagogikk. Litterater og økonomer er helt vesentlige for forlagsdriften, men sjefen kan gjerne ha en annen bakgrunn. Det essensielle vil alltid være det indre drivet og ambisjonen – i tillegg hjelper det med litt praktisk erfaring fra publisistisk virksomhet, for eksempel i bokbransjen.

Ikke kjepphøy

– Hvis du skulle velge en Cappelen Damm-utgivelse eller en Cappelen Damm-forfatter du har et helt spesielt forhold til?

– Dette er spørsmålet forleggeren egentlig ikke kan svare på. Når jeg likevel drister meg utpå er det fordi én peker seg ut. Hun var en fantastisk og grensesprengende forfatter, men i denne sammenheng fordi hun tok imot en fersk forlegger, trodde på ham og bredde ut sine vinger.

Vi befinner oss i Dalagatan 46 i Stockholm, mars 1991. I Vasastan midt i Karlsson på takets rike, vis-a-vis Vasaparken og ikke langt fra Tegnérlunden hvor Bo Vilhelm Olsson satt alene på en benk etter å ha postet kortet fra fru Lundin til «Kongen i landet det fjerne». Tom Harald Jenssen var 37 år og hadde vært forlagsdirektør i Damm i ett. Astrid Lindgren hadde gitt ut sine bøker på Damm siden førsteutgivelsen av Pippi i 1946, men salget av bøkene var sviktende og andre norske forlag hadde vist sin interesse for å overta.

– Oppdraget er klart, rapportere salgstall og fortelle om planer for høsten. Jeg er ikke høy i hatten, men slår dørkoden som åpner gatedøra inn til trappeoppgangen, går opp trappen, hun tar imot i døråpningen og viser vei inn i sin 3-roms leilighet. Fødested for de fleste av hennes fantastiske historier. Først stenografert, ofte sittende i sengen om morgen, før hun senere skrev dem ut på maskin.  I den vesle entréen henger det én kåpe, og på hattehylla ligger én hatt. I hallen er det runde bordet dekket. Astrid serverer «smørgåsar» mens hun peker ut plassene som de satt ved den gang de fremdeles var en familie på fire; hun, hennes mann Sture, sønnen Lasse og datteren Karin. Faste plasser – til høyre og til venstre. Det kunne ha vært på Fagerborg, en scene fra Byens spor, erindrer Tom Harald Jenssen.

– Så går vi inn i «vardagsrummet» – til bestemorssofaen. «Sett deg ved siden av meg – la oss gå gjennom salgstallene.» Så sitter vi der, deler det ene arket jeg har, går gjennom tittel for tittel. «Oj, fantastisk, – hvordan har dere fått til det der?» – og jeg forteller, «men hvorfor gjør du ikke det samme for den boka?» fortsetter hun. Det er den erfarne forlagskvinnen som snakker, ivrig, lyttende, sjenerøst, men tydelig oppdragende – 25 år som forlagsredaktør og ansvarlig for barnebokutgivelsene på Rabén & Sjøgren har satt sine spor.

– Som et eksempel på Astrids sjenerøsitet siterer jeg fra et brev som forlaget fikk da hun nettopp hadde mottatt salgsoppgaven året etter – og vår innsats var ikke så spesiell:

«Tack för ditt brev med alla uppskakande og glädjande nyheter om mina böcker og deras framfart i Norge. Står du varje dag og säljer lite av mina böcker? Och vad säger dom andra författerna i Norge om det, blir dom inte förbannade då? Själv myser jag ju av belåtenhet förstås. Jubileumsmiddagen den 10. september 1993, jo, det låter roligt, och då kommer jag nog sättandes til Oslo, förutsatt att jag lever då, vilket man inte kan veta så långt i förväg. Men til dess – må så gott och tack än en gång.»

PS

«Det var ju fantastisk vad mycket pengar ni fick ut av Norske Bokklubben. Jag tackar.»

– Møtene med Astrid gjennom 90-tallet var helt avgjørende. Hennes bøker er solgt til nær 100 land, og med et samlet salg på 160 millioner eksemplarer, men hun tok seg god tid til den nye forleggeren fra Norge. Hennes sjenerøsitet, men også autoritet formet og ledet på riktig vei. Hun var en tydelig dame, godt kjent er historien om da hun gikk bort til statsminister Göran Persson og sa «Ja, ja, lilla pojke» mens hun rusket ham litt i kinnet. Ikke mange kunne gjøre det.

Fra begravelsen 8. mars 2002 husker jeg spesielt da Arne Domnérus på sin enslige, hese altsaksofon fyller kirkerommet med «Lilla Idas sommarvisa» fra Emil i Lønneberget. Alle svenske barns skoleavslutningssang. Komponisten Georg Riedel på bass og barna i klasse 5A på Adolf Fredriks musikkskole synger «Och jag gör så roliga ställen, där barna kan springa omkring, då blir barna fulla med sommar, och bena blir fulla med spring.»  Sverige og Stockholm står stille, regjering, statsminister og kongehus tørker tårer – og likevel, alle smiler. Litteratur har stor kraft.

Moden for utskifting

– Noe du føler er ugjort når du nå forlater sjefsstolen?

– Ja. Da jeg hadde min siste dag som sjef i Cappelen Damm ble jeg hyllet av hele forlaget, av forfattere, eiere, gode kollegaer og samarbeidspartnere. Jeg takket og kvitterte med «andakt» til forlaget og med stor takk til alle andre, men i situasjonen der og da falt det kanskje viktigste avsnittet ut, og dette intervjuet gir en fin anledning til å kringkaste: «Jeg har allerede takket forfatterne som vi har alt å takke for, ekspertene på hjemmekontor, de som med en ny historie eller ny kunnskap, nye råd og tips, et lite dikt eller en novelle plutselig som ved et trylleslag kan gjøre alt meningsfullt. Stor takk også til redaktørene som sammen med forfatterne står for denne magien i forlagshuset. Den gode redaktør er kreativ, har erfaring og god intuisjon, er ekspert på alt fra mellommenneskelig krisehåndtering til tekstutvikling. Helt spesielt skal jeg derfor takke min egen redaktør og forfatter som i tillegg til alt annet, har vært gift med meg i over førti år. Takk til Gudny».

– Er det noen gode råd du kan gi din etterfølger?

– Absolutt, i minst ett år skal jeg etter beste evne gi henne råd med sikte på langsiktig, god drift av forlaget.

– Noen mørke skyer i horisonten?

– Det er sikkert mye man kan bli lett dystopisk av, men du kan ikke leve livet ditt i denne bransjen og velge å fokusere på det. Vi må konsentrere oss om det vi kan gjøre noe med.

– Hva er dine pasjoner og sysler, når du ikke har forleggerhodet på?

– Familie, friluftsliv – gjøre ingenting.

– Og hva gjør Jenssen i 2025?

– Kanskje er jeg ute og padler i ny kajakk. Den gamle, originale VKV Lisa er moden for utskifting og Gudny har gitt valgfri kajakk i pensjonistgave.

VEBJØRN ROGNE

(Intervjuet er tidligere publisert i Bok365 Magasinet.)