Kødder han med kollegaer som Dag Solstad som Tom Egeland? Ja. Erter han norske forlag? Absolutt.
Kødder han med kollegaer som Dag Solstad som Tom Egeland? Ja. Erter han norske forlag? Absolutt. Håner han den store norske krim-elskende leseskare? Kanskje. Får jålete litteraturvitere, kritikere og den navlebeskuende bokbransjen juling? Så det svir.
Men likevel er boken en svir å lese. Rammeverket om fortellingen er i utgangspunktet enkelt: Einstøingen Frode Brandeggen var en ganske misforstått og ukjent forfatter, som etterlot seg noen upubliserte krimfortellinger av den eksperimenterende banal-minimalistiske sorten. Hans eneste venn Bruno Aigner i Dresden er også en ensom fyr, dog en av forlagene mye brukt fotnote-skribent. Med stålkontroll på fremmedspråket norsk og et nærmest vulkansk uforløst litterært markeringsbehov gyver Aigner løs på Brandeggens etterlatte manuskripter om privatdetektiven Ferskenen. Han er i utgangspunktet nesegrus i beundring overfor Brandeggens forsøk på å destillere frem en slags litterær essens fra dagens ofte svulmende tykke bestselgerbøker i krimsjangeren.
Johan Harstad:
Ferskenen
Gyldendal
Bransjeparodierende humor
Når noteforfatter Aigner selv beskriver hvordan verket ble til, gir det en god sammenstilling av bokens akademisk-litterære og bransjeparodierende humor: «… gleden, hvis det da er glede det er snakk om, gjemmer seg således i det konfronterende språket han tilegnet seg fra Walter Hoppings banalprosa (særlig Garbled Love (1972) og Evol Garbage (1974), DalkeyArchive) og William D. Lindquists bok Hear Me Out: Language in the time of deaf ears (Oxford University Press, 2004), hvor de åpenbare referansene til Evol Garbage i flere av Ferskenen-romanene av Gyldendals redaksjonssjef Kari Marstein og redaktør Harald Ofstad Fougner ble holdt frem som den viktigste grunnen til å la tvilen komme Brandeggen til gode og utgi Ferskenen-bøkene posthumt da jeg sendte dem manuset jeg fant i Frode Brandeggens bo, sammen med notatene og brevet til meg, som blant annet stipulerte at en eventuell utgivelse av bøkene kun måtte finne sted hvis de var ledsaget av mine annotasjoner, uten innblanding eller redigering av noe som helst slag fra forlagets side. Noe Gyldendal Norsk Forlag, riktignok etter en tid, godtok.»
Syntaktisk frihet
Selve mikro-krimromanene, som hver kun fyller et par tekstsider, er skrevet i et overdrevent hjelpeløst språk. Her hersker det noteforfatteren positivt benevner som syntaktisk frihet, og manglende ord blir tolket som poetiske pauser. Krimhelten kalt Ferskenen havner alltid omtrent tilfeldig midt oppe i ugjerningen, og fakker straks den skyldige uten noen dikkedarer, tvil – eller intrikat tankevirksomhet. Sett med den nesegrus beundrende noteskribentens øyne er dette innledningsvis et revolusjonerende og oppsiktsvekkende stykke nybrottsarbeid, et oppgjør med krimsjangerens unødige utbroderinger, og en hyllest til den franske banalismen. Notene gir også stadig dypere innsikt i forfatter Brandeggens liv og levnad, og finner selvsagt stadig tegn til at Brandeggen her har begått et sterkt selvbiografisk prosjekt.
Snedig
Det er altså noteskribenten Bruno Aigner som er Johan Harstads hovedperson, en så kløktig sammensatt personlighet at den kan sparke og ironisere i alle retninger. Fotnotehyllesten til Solstads omdiskuterte roman Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591–1896 er hysterisk morsom – om ikke for Solstad, så for oss for bokanmeldere med selvironi. Også notabiliteter fra andre kunstformer blir fremhevet, da særlig europeiske, og en viss filmskaper med rogalandstilknytning får sin helt spesielle plass.
Johan Harstad er både kunnskapsrik og snedig nok til å parodiere så vel den avantgardiske roman helt uten tegnsetting som den superkommersielle gåtekrim-sjangeren. Samfunnsaktuelle tema krysses med harselering, i en burlesk og energisk lek. Symbolet Omega står for eksempel sentralt når Aigner kobler forskning på dagens søvndepriverte hallusinerende førstegangsfedre med geitefiguren i Goya-maleriet Aquellare. Her fremstår Aigner-figuren som en uheldig krysning mellom Bernhard Ellefsen og en lobotomert J.K. Rowling. Humoren fungerer på mange plan, og er inspirert av svært ulike sjangre, men smaker umiskjennelig av Monthy Pyhon. Også den selvopphøyende fortellerstemmen og selve konstruksjonen, der fotnoter forteller en minst like viktig historie som selve historien, har en engelsk slektning i romanen Jonathan Strange og herr Norrell, som i 2004 var Susanna Clarkes debutverk.
Står løpet ut
Morsomme foto av klassisk leketøy, konstruerte bokforsider og andre illustrasjoner bryter opp de til dels tiradelignende fotnotene. Det er i disse oppjagede ut-på-viddene-refleksjonene forfatter Harstad glitrer mest når han fører noteforfatterens penn. Og Harstad står løpet ut, når noteforfatteren mot slutten følger loven om at all litteratur som hauses opp også må rives ned. Det er muligens en langsom, indre og smertefull erkjennelse av slektskap som gjør stakkaren mer tvilende og skeptisk til forfatteren han så inderlig har lovprist. Ting sklir ut, på alle vis, når noteforfatteren gjør som sitt gamle forbilde og kommer i skade for å utforsker selvets potensielle Heideggerplagiatnivå. «I lys av dette er det umulig for meg ikke å påpeke elefanten i rommet: Brandeggens mikroromanprosjekt er skadeskutt fra starten, igjen og igjen minner han om høydehopperen som trekker seg midtveis i svevet og det gjør stilen inkonsekvent; Ferskenen-romanene, sin begrensede lengde tatt i betraktning, fremstår tidvis unødig lange.»
Veien er kort til en konklusjon om at skjønnlitterære skildringer, og i særdeleshet skriftlige omtaler og analyser som denne, er aldeles overflødig og unødvendig. Derfor får det holde med en femmer på terningen.
MAY GRETHE LERUM
