ANMELDT: Kristin Valla har skrevet en god bok om skrivende kvinners behov for sitt eget, skapende rom i den kreative prosessen.
«Det året jeg fylte førtien kjøpte jeg et hus i landsbyen Roquebrun sørvest i Frankrike. Huset var bare mitt. Jeg kjøpte det for lånte penger», skriver hun.
Skrivesperre er et fenomen de fleste skrivende mennesker har opplevd. Veien ut av uføret har for mange vært å finne sitt eget sted, uforstyrret av omgivelser, og gi seg tanken og kreativiteten i vold. Det virker for noen, men ikke for alle.
Jeg kjenner forfattere som er avhengige av å sitte i et tomt rom med utsikt og lyden til et bølgende hav og ingenting annet, for å kunne skape. Men jeg kjenner også forfattere som foretrekker å sitte under trappen i et rekkehus med utsikt til en grå mur, og med ørene fulle av heavy metal fra øretelefonene. Det finnes ingen fasiter for kreative mysterier.
Kristin Valla:
Egne steder – Om skrivende kvinner, lidenskap og et lite hus på den franske landsbygda
Kagge forlag
230 sider
Omslagsdesign: Erland G. Banggren
Kristin Valla har gjort en betydelig research rundt kvinnelige forfatteres behov for fysiske rom rundt eget forfatterskap. Rammehistorien rundt det hele, er hennes egen søken etter et fristed for å kunne skrive. I dette tilfellet materialisert som det hun kaller en rønne på landsbygden i Frankrike, men «det er din rønne», som ektemannen trøstende oppmuntrer henne når det går som verst med oppussingen. Boken utvikler seg etter hvert som en spenningsroman, og jeg skal slett ikke avsløre hvordan det går.
Valla lener seg tungt på Virginia Woolfs klassiske essay Et eget rom. Det gjør ingenting. Men vi møter kjente og – for meg ukjente – kvinner i verdens litteraturhistorie: Daphe du Maurier, Julian av Norwich, Serine Regine Normann, Buchi Emecheta, Louisa May Alcott, George Sand, Selma Lagerlöf, Kerstin Thorvall, Haldis Moren Vesaas, Sigrid Undset, Edith Wharton, Maguerite Duras, Emily Brontë, Agatha Christie, Suzanne Brøgger og Alice Walker. Alle har sin historie om hus og rom, og Valla knytter dem tett til sin egen.
Jeg har selv bodd et år i Perpignan, ikke langt fra Roquebrun, og kjenner godt landskapet Valla beskriver. Slik jeg ser det, gjør hun det godt. Jeg hadde også gleden av å bli kjent med Haldis Moren Vesaas på hennes gamle dager og besøkte henne i leiligheten i Jacob Aalls gate på Majorstua, som er behørig omtalt. Det var en leilighet tapetsert av bøker både på vegger, bord og gulv.
«De gangene jeg går kveldstur på Majorstua, pleier jeg å stanse utenfor denne leiligheten. Jeg kikker opp på den gammelrosa fasaden, mot vinduene som lyser i femteetasje, lar blikket hvile der en stund, i beundring og takknemlighet. Titter på inngangsdøren som var hennes. Maner frem et blått skilt, henger det opp i tankene. Her skrev Halldis,» skriver Valla.
Det er vakkert sagt.
Egne steder er også en vakker bok, med en flott omslagsdesign av Erland G. Banggren, åpenbart inspirert av Henri Matisse, som ofte jobbet i Vallas sørfranske landskap.
Hadde jeg vært redaktør av boken, ville jeg ha illustrert den med historiske og nåtidige bilder av de mange husene og rommene Valla har omtalt. Det kunne blitt en praktfull coffeetable-bok – og en større kulturhistorie.
JAN NYBERG
