Vaddey Ratner var bare fem år gammel da Røde Khmer tok seg inn i palasset og drev familien og en hel by på flukt. 39 år senere fanger hun historien i en roman.
Vaddey Ratner tilhørte en adelig kambodsjansk familie, som levde en privilegert og fredelig tilværelse i et palass i Phnom Penh. Plutselig ble livene deres snudd på hodet. Hun var bare fem år gammel da Røde Khmer tok seg inn i palasset og drev familien og en hel by på flukt. 39 år senere skrev hun romanen I skyggen av banyantreet (Aschehoug), som forteller om Pol Pots skrekkregime. Det anslås at Røde Khmer sto bak 1,5 til 2 millioner drap på sine egne.
– Jeg ville skrive en bok som er større enn bare de opplevelsene jeg og min mor satt igjen med. Det er viktig for meg at folk vil tenke på styrken og håpet vi hadde gjennom hele flukten, fremfor nød og tragedie, når de hører historiene om kambodsjanernes kamp mot kommunistmaktene, forteller Vaddey Ratner, når vi møter henne i Oslo.
Skrekkregime
I skyggen av banyantreet var egentlig tenkt som en erindringsbok eller biografi fra et liv i fangenskap og død. Men det ble en roman. Dels fordi hun ville gjøre fortellingen større, men også fordi Vaddey Ratner gjerne ville bruke en litt eldre hovedperson enn seg selv i fortellingen:
– Jeg valgte å bruke en annen jente enn meg selv i boken. Mest på grunn av at jeg bare var fem år gammel da Røde Khmer begynte å herje i Kambodsja og det ville ikke vært troverdig hvis en femåring kunne reflektere over alt som hendte. Jenta jeg bruker i boken – Raami – er sju år gammel. Bortsett fra det, så er alt skrevet slik jeg husker det. Moren min har også vært til stor hjelp med å sette hendelsene i kronologisk rekkefølge og til å gi historien et større perspektiv.
Den 17. april i 1975 tok kommunisten Pol Pot over makten i Kambodsjas hovedstad Phnom Penh. Innbyggerne ble tvunget på flukt, drept eller internert i forskjellige konsentrasjonsleirer. Revolusjonsgruppen Røde Khmer uttalte prosjekt var å gjøre om hele Kambodsja om til et stort landbruk med gårdsvirksomhet og rismarker, og at folket skulle jobbe som bønder. Realiteten var slagmark, hungersnød, tortur og massemord utført på nærmere to millioner mennesker under det fire år lange skrekkregimet.
Separert og forflyttet
– Vi måtte hele tiden utgi oss for å være bønder, ellers ville vi blitt henrettet. Det jeg husker som spesielt tøft var de mange forflytningen vi gjorde mellom arbeidsleirene. Når vi først ble ført et sted, kunne vi ikke være sikre på om dette var siste endested før soldatene kom tilbake igjen og hentet oss. Det verste som kunne skje oss var å bli splittet fra familie og de nærmeste, noe soldatene var klar over. Røde Khmer mente det var en svakhet å bo med familien sin, etter som det kunne ødelegge arbeidskraften og gjøre oss egoistiske. Derfor ble også vi en dag splittet. Pappa, kong Sisowath, forsvant. Jeg så ham aldri igjen.
– Jeg opplevde veldig mye død rundt meg, både i familien og blant de vi bodde med i leiren. Etter hvert ble det en så stor del av meg at jeg nesten ikke klarte å skille det levende fra det døde. Det var en tid hvor jeg ikke så mye til moren min når vi jobbet i leiren. Jeg følte meg alene og sliten etter alle opplevelsene. Kort tid etter kom heldigvis redningen. I 1979 stormet nabolandet Vietnam inn og styrtet Pol Pots regime. Mamma og jeg ble reddet. Det var først da jeg kunne prate igjen.
Hun mener selv at I skyggen av banyantreet grunnleggende er en positiv bok:
– Dette er ikke først og fremst en bok om krig og nød. Det er en historie om forsoning og kjærlighet.
