POESIDEBATTEN: Enkel eller vanskelig. Jeg tror ikke poesien er oppfunnet ennå, skriver lyriker Henning H. Bergsvåg i ordskiftet om moderne norsk lyrikk.
Vi prøver fortsatt å finne den opp. Jeg tenker på poesien som et forskningsfelt. Overalt i verden fins det små forskningsmiljøer som gjør nye oppdagelser. Etter min tenkning må da et viktig funn må få konsekvenser for oss alle. Man reagerer på generasjonen man følger opp, tar med seg det man trenger og utvikler formen videre.
Min generasjon, som debuterte første del av 2000-tallet, kastet for eksempel på langt vei bort metaforen, inspirert av franskmennene, og fra blant annet Sverige fikk mange av oss ideen om å legge inn prosapartier i konseptsamlinger. Vi som debuterte rundt denne tiden fant det naturlig å skrive konkret, ta bort det typisk lyriske, og bringe inn fortellingen, landskapet. Enkeltdiktet forsvant ut, det gjorde også enkelttitlene. Dette ble også en gjengs skrivemåte ved akademiene.
Fra 2010 og utover har man beholdt mange av disse trekkene, men med to nye viktige innslag: Muntligheten fra opplesningskulturen og den umiddelbare notatformen fra de sosiale mediene. Denne nye sosiale virkeligheten er uunngåelig for de nye stemmene. De unge skriveskole-poetene blir sendt rundt fra scene til scene for opplesninger før de har skrevet ut sin første kladdebok. Det skal funke fra scenen. Eventkulturen som har eksplodert de siste ti årene har gjort opplesningsformen til den bredeste kontaktflaten mot publikum på bekostning av bokformen og jeg vil påstå at poesien nå har fått en langt større eksponering enn tidligere, på godt og vondt. Hvis poesileserne har blitt færre har opplesningspublikummet økt i tifold. Noen har perfeksjonert denne formen til fingerspissene, som Fredrik Høyer. De nye poetene vil skrive slik folk flest snakker, og det nærmer seg performancekunsten. Etter min mening har dette også påvirket skriftuttrykket med dagligtale og dialektformer på trykk. Folk som Aina Villanger og Erlend O Nødtvedt, er gode eksempler på når det funker.
Den nyenkle poesien i dag har altså beholdt metafor-skepsisen fra min generasjon, men plukket bort eksperimentene og konseptene. Den nærmer seg notatet. Muligheten til umiddelbar distribusjon via nye sosiale medier har forsterket følelsen av et autentiske skriftavtrykk. Dikt-jeget knyttes nå til forfatteren selv mer enn noen gang. Den nye poesien er ikke et problem. Den er bare ny. All poesi må leses ut ifra premissene den selv gir. Om den vil være nedpå eller høystemt. Spørsmålet blir: Gjør den det på en interessant måte? Langt ifra alltid, men svaret er ofte ja. Det er flust med spennende bøker og poeter fra de siste årene.
God poesi skal etter mitt syn beherske minst to kunster samtidig. Den skal skape en umiddelbar virkning, den skal smelle i øyene dine som en sprukket ballong, men også gi leseren mulighet til å dykke ned i en dybde, og gi muligheter for å analysere og drøfte formen selv. Begge disse lesemåtene er like viktige for meg når jeg skriver. Forsøket er å skape det mest komplekse jeg vet om, på enkleste vis mulig. Det er risikabelt, for det betyr at jeg må bevege meg mot det banale, det direkte, det simple. Min forrige bok ble lest av veldig mange som aldri hadde lest en poesibok før, og det gledet meg stort. Å bevege seg inn i slike risikosoner er etter mitt syn helt avgjørende for en dikter. Når jeg ved månedsskiftet slipper min syvende diktsamling vet jeg ikke helt om det er dikt jeg har skrevet. Slik skal det være.
Når kritiker Frode Helmich Pedersen i Morgenbladet 31.januar, i sin anmeldelse av Trygve Skaugs siste diktsamling, etterlyser det emosjonelle potensialet i poesien, har han selvsagt et poeng. Slik man kan etterlyse mange andre verktøy i poetens kasse. Hvor er diktene med politisk aksjonistisk brodd i norsk samtidspoesi, slik vi ser det gjort på brilliant vis i bøker oversatt fra svensk og engelsk? Den dypt språkeksperimentelle lyrikken vi finner i Sverige er også helt fraværende, og jeg syns et virkelig interessant spørsmål er hvorfor det er slik. Er det tilfeldig eller skyldes det de strukturelle rammene i bransjen her hjemme?
Å tro, slik noen gjør, at poesien skal kunne tas tilbake til uttrykk som kan brukes i konfirmasjoner, dåp og begravelser, det toget er selvsagt gått. Poesien vil fortsette å gjøre det den selv vil, som all annen kunst. Forlanger man av samtidsdansere at de nå må danse koreografier som passer i konfirmasjoner? Eller at installasjonskunstnerne skal lage installasjoner til begravelser? Selvsagt ikke. Poesien må få være kunst når den vil være det og så får folk huke tak i poesien når de trenger den. Et 22.juli, en krig, da ser vi at folk vender seg dit. Dersom jeg selv virkelig skulle savne noe i Norge, må det være det eksplisitt politiske uttrykket og at kritikken styrkes ved at kritikerne får bedre rammevilkår. Mangelen av kritisk dekning gjør også at relevansen for folk flest, som Helmich Pedersen etterlyser, blir mindre. Når det ikke lenger rapporteres om den forskningen og utviklingen som foregår, mister publikum noen av sine verktøy for å forstå. All poesi skal ikke kunne forstås umiddelbart og kunst blir selvsagt mer interessant når den leses inn i sammenhengen den er skapt i.
Etter årevis med fravær av bred poesidekning stormer det nå altså rundt poesien i avisspaltene, og skarpt skyts kommer fra alle kanter: Den er for enkel! Den mangler emosjonell sprengkraft! Den er for utilgjengelig! Den er død! Den er for humørløs! Den er mer levende enn noen gang! Hvordan kan alle disse motstridende påstandene oppstå nærmeste simultant?
Har ikke kritikerne hatt rammer eller interesse til å følge med ordentlig? Har feltet blitt for uoversiktlig, selv for den dyktigste anmelder? Har vi kanskje vært for forsiktige i omtalen av poesien for lenge? Kan man påstå at vi har behandlet den litt som en invalidisert slektning? Vi lister oss kanskje litt forsiktig omkring den, redde for å si noe feil, så vi holder oss litt på høflig avstand. Poesiformidlingen preges ofte av en velmenende entusiasme, og der tror jeg også noe av problemet ligger. Her er jeg i skuddlinjen selv. Som innkaster til arrangementene mine Poesidigg i Bergen, er det utelukkende begeistring jeg roper ut, selv om selve samtalene på scenen inneholder plenty kontekstualisering og faglig debatt. Det eksisterer et slags samstemt: Les Poesi! Poesi er bra for deg! Du blir vis av å lese dikt! Selvsagt er det ikke bare slik. Store deler av poesien ønsker å unndra seg dette premisset. Den vil være vanskelig, ubrukelig, stygg og komplisert. Den vil bli lest på egne premisser. Den vil gjøre som den vil.
Husk: Den beste poesien fins alltid i fremtiden
HENNING H. BERGSVÅG
***
