LYRISK: Stein Mehren ville ha fylt 90 år 16.mai.
Stein Mehren (1935-2017) hører til våre største diktere.
Her fra samlingen Den usynlige Regnbuen – Dikt 1981, nominert til Nordisk Råds litteraturpris det året. I innledningen spør Mehren: – Hvem skriver du for? Han svarer: – Jeg skriver diktet til én som tar mitt bilde av verden opp i seg og gjør den enda større.
Samlingen avsluttes med at Mehren skriver om hvorfor poesien er så viktig:
Den usynlige regnbuen VII
Disse ordene som skriver meg, mens jeg skriver dem, er åpne fragmenter av et dikt som løper gjennom alt jeg skriver. En understrøm under de enkelte diktenes dagbrudd og oppkomme, et dikt som skal videre gjennom ørkenstrøk og tele i mitt liv. Er det ikke virkelig nok? Jeg kjenner ingen annen virkelighet. Er det noen andre som ha en annen virkelighet enn sammenhengen av de virkelige øyeblikkene i sine liv og sin erkjennelse.
For noen øyeblikk er mer viktige enn andre. Akkurat som noen språklige uttrykk er mer gyldige, viktigere enn andre. Slike øyeblikk er som dikt. Dikt er slike øyeblikk. Våre liv bygges av slike øyeblikk. Og opplevelsen av en syrinkvast en vårkveld kan være like viktig som et viktig moralsk valg. Og poesien er ikke en ferniss over «virkeligheten» og dens «konkrete materie» og «realiteter». Poesien er øyeblikk revet ut av strømmen. Det gjelder å huske alt som betyr noe for ikke å overveldes av livets konstante bombardementer av «hendelser» og «realiteter» og derved bli bitter, kynisk, desillusjonert, livstrett, likegyldig og tilslutt ond. Poesi er en måte å huske på.
