«Jeg må innrømme at dette stadige gnålet om at det snart er på tide at forfatterne begynner å tenke på andre enn seg og sitt irriterer meg ikke så rent lite», skriver Ingvar Ambjørnsen.
På Cappelen Damms Forlagsliv-sider, tar Ingvar Ambjørnsen denne gang for seg den såkalte virkelighetslitteraturen. Han forundres både over mange av innspillene og fraværet av historikk i debatten. Og han innrømmer at han ikke er så lite irritert av «det stadige gnålet om at det snart er på tide at forfatterne begynner å tenke på andre enn seg og sitt”.
Ta til vettet?
«Noe av det som overrasket meg mest i debatten om den såkalte ”virkelighetslitteraturen” som raste i fjor, var den stadig tilbakevendende oppfordringen til forfatterne om endelig å ta til vettet. Våge å ta denne problematikken på alvor.», skriver Ambjørnsen. «På tide med en skikkelig opprydning nå, fikk vi vite. Kanskje til og med få inn litt moral. Ikke bare pløye på, helt uten hensyn til tante Klara og den slemme stefaren, (som begge kanskje hadde det stritt nok fra før.) Godt og vel og bra med kunstnerisk frihet, men hva med andres trygghet? Har ikke den skjønnlitterære forfatteren ansvar og forpliktelser? Kan hun gjøre hva som helst»
Konstant diskusjon
Ambjørnsen forundres over at selv bransjefolk med lang fartstid synes å gi inntrykk av at problemstillingen er ny – at den dukket opp i kjølvannet av Vigdis Hjorths Arv og miljø eller Karl Ove Knausgårds Min kamp.
«Jeg har tross alt ikke holdt på med denne ekstremsporten i mer enn førti år. Men i de fire tiårene har diskusjonen om bruken av levende figurer i skjønnlitteraturen vært mer eller mindre konstant på. Selv om den ikke hele tiden har vært fulgt av tabloidene eller på universitetsnivå. Og i rettferdighetens navn: En del av de som roper høyt opp om sin egen uvitenhet i dag, var sannsynligvis travelt opptatt med pottetrening da jeg debuterte i 1981.»
Den store homseromanen
Ambjørnsen trekker blant annet frem Gudmund Vindlands debutroman Villskudd fra 1979. Villskudd ble øyeblikkelig en bestselger, og har siden kommet i stadig nye opplag. Ikke bare på grunn av Vindlands gode penn, men fordi denne boken kom til å bli den første store homseromanen på norsk, hvor Vindland skriver åpent om sitt flere år lange forhold til forfatteren Jens Bjørneboe. For selv om han kamuflerer Jens Bjørneboe som ”Jonas Løvehjerte” i romanen, kan ingen være i tvil om hvem han mener.
Ambjørnsen henter i Forlagsliv også frem erfaringene med sine egne bøker – blant dem debutroman 23-Salen (1981), hvor han i detalj avdekket hvordan det sto til bak de låste dørene på en avdeling på Lier psykiatriske sykehus. Eller på nittitallet, da Elling entret arenaen med sine seksuelle fantasier om Gro Harlem Brundtland.
Overlatt til en pøbel
Ikke minst trekker han frem romanen Hvite niggere: «I Hvite niggere skildrer jeg en skolestyrer i en liten norsk by. Byen ligner svært på min barndoms by Larvik. Den aktuelle skolestyreren har et navn som ligger tett opp til en som virket i nettopp den byen. På den skolen jeg selv ble tvunget til å tilbringe ni år av livet mitt. Overlatt til en pøbel som ham. En klassisk psykopat som skoleverket i Larvik ikke hadde mot eller vilje til å fjerne. I fri utfoldelse blant byens barn i flere tiår. Som forfatter hadde jeg en enestående mulighet til å gi ham den ørefiken han hadde gjort seg så inderlig fortjent til. Jeg var den eneste som tok ham. Og det hjalp faktisk mange flere enn meg selv. Dette var en av de meget få gangene jeg har opplevd at litteraturen kan ha en helt konkret hensikt. Ikke fordi han lærte noe som helst av å bli uthengt på denne måten. Det er ikke slik psykopater er skrudd sammen. Men fordi jeg gjennom å gjøre dette ga en slags oppreising, en stemme, til det store antallet elever som han systematisk hadde plaget og trakassert gjennom sin såkalte lærergjerning.»
Tåler det godt
Ingvar Ambjørnsen forstår de som mener at mannen kanskje heller burde fått prøve saken sin i en rettssal, en sak Ambjørnsen forsikrer at han selv hadde vunnet – etter som vitnene ringte natt og dag etter at romanen ble lagt ut for salg. Han mener å ha god dekning for det han fremførte:
« … det var denne mannen i en skolesituasjon jeg skrev om. Hvordan han ville ha gjort seg alene eller sammen med familien sin ute på en holme i havet, interesserte meg ikke. Så får jeg tåle at familien hans kanskje ikke tåler trynet mitt. Jeg tåler det til og med godt.»
En del av jobben
«Problemene med å trekke virkelige personer inn i romanen var de aller første jeg ble stilt overfor. Slik har det fortsatt. De fleste forfattere har det på det viset. Uansett hva andre måtte påstå og mene. Det er en del av jobben vår. Og sorry – akkurat den delen kan ikke utføres av andre. Vi må ta det selv. Trår vi over streken må vi også tåle smekken. Annerledes kan det ikke bli eller være. Eksterne kontrollkommisjoner? Glem det!»
Hele innlegget leser du her.
(Foto: Tine Poppe)
