Lite endrer seg i en nasjonalpark, ingenting der skal spas om eller opp. Det er 22 år siden han ble kalt det og nå passer det for et forfatterskap på dette stadiet.
Bjørn Hansen er blitt 77 år, en olding, ifølge forfatteren, og så kan man spørre seg om Bjørn Hansen er en person som har levd ut noe annet eller alt sitt potensiale før dette? Har han ikke alltid vært noe forknytt? Dag Solstad har skrevet om rallende gammelmannspersoner i mange år, ofte uavhengig av deres alder, og vent, det er ikke negativt.
Etter å ha definert nyere romankunst etter 1965 og vært sin tid i første del av forfatterskapet, gikk han over til å skrive annerledes, løsrevet fra tiårene og sin tid. Ikke at han har unnlatt å bruke årstall som tidsmerker eller at han har unnlatt å nevne tidsfenomener som Facebook, smarttelefoner og blogger, men verdens gang har vært romanfigurene uvedkommende siden, ja, i alle fall Roman 1987.
Men her må det innskytes at om samfunnet hadde mistet all interesse for den avfeldige Bj Hansen, så hadde sannelig den avfeldige Bj. Hansen mistet all interesse for samfunnet og alt dets vesen også. Norge og verden, ja, til og med livet i sin alminnelighet var blitt helt likegyldig for den nå 77 år gamle oldingen, slik det fremtrådte, eller ble framstilt, for ham.
Dag Solstad:
Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen
Forlaget Oktober
108 sider
Dette utklippet fra side tolv i høstens roman gir deg to nøkler. Den ene låser opp romanen. Premisset du får her, er at Bj. Hansen bare lengter etter at alt er over. Dragning mot døden, som det heter lett flosklete i dramatisk litteratur, men som alltid ligger til karakteren og dypt i den i ordentlig litteratur. Barnebarnet Wiggo spaserer inn i oldingelivet hans. Nå er Wiggo student. For ni år siden var Wiggo en 11-åring som fløy i barnehangglider over Bø i Telemark, dette var også den siste gangen Bj. Hansen så sin sønn, optikeren. Boka om dette het 17. roman (2009)
Den andre nøkkelen låser opp en dør inn til forfatterskapet hans, hvis hovedpersoner ofte er av den typen som avviser den verden som trer frem eller blir fremstilt for dem. I forståelse med leseren maner Solstad frem valg som virker uangripelige i litteraturen, men likevel gjør diskutable ting, i alle fall er dilemmaene tydelige og lette å ty til i selskapslivet: Hva er det med mannen som ikke klarer å si fra om et mord han blir vitne til? Med ham som i en vond og nøye utbrodert romanpassasje ikke klarer å slå opp en paraply? Hva er det med forfatterskap der slike scener allerede er klassikere?
Om å høre Solstads stemme i teksten
Kulturskribent Egon Holstad skrev en artikkel i VG i forbindelse med Kjell Askildsens nylige 90-årsdag der Holstad priser lydboka. «Å høre Askildsen lese sine egne tekster var en åpenbaring, og førte til at jeg begynte å lese bøkene hans annerledes, med hans stemme inni hodet mitt.», skrev han.
Slik har jeg hatt det i temmelig mange år med Dag Solstad. Hans kantete snakkemåte, gammelmannsordene, de repeterende fornektelsene, desillusjonene og fomlete innskutthetene. Man blir redd for at han mister tråden helt, men vet at han henter seg inn. Livet er å henge etter, hente seg inn. Sånn har Dag Solstad holdt på. Snakket sånn, skrevet sånn. Og det er ikke koketteri med egen posisjon i det norske landskapet eller koketteri i litteraturen. Det er ikke jålete når han to ganger skriver sobre og forklarer i parentes at det betyr edru (i denne sammenheng). Det er slik å skrive solstadsk, og han er landets beste til nettopp det. Enhver kritiker og forlagsleser vil kunne fortelle at det er mange som har prøvd å imitere ham. Språket åpner for så mangt, og enda mer ved nærlesing, men dette er en roman som er lett å ta til seg selv om du ikke har lest bøkene om Bjørn Hansen før. Det repeteres betydelig, som det ofte gjør når en 77-åring er i rommet.
Fornektelse og familie
Bj. Hansen fornekter sine forbindelser til noen slags gren av familien, men det er ikke bare at Wiggo plutselig flytter inn i den vesle leiligheten på Grønland som driver handlingen fremover. Allerede tidlig kommer Bj.Hansen til å tenke på sin far, som hadde begrenset arbeidsevne, men som jobbet i portvakta på et verft i en middels stor norsk by. Bj.Hansen antyder at hans egen forbryterske sinnelag kan stamme fra faren. Turen tilbake i forbrytelsen, bringer ham noen få erkjennelser videre.
Bj.Hansen var kemneren på Kongsberg, men han fikk det for seg å spille invalid og reise til Litauen for å skaffe seg medisinsk ryggdekning for sin invaliditet og dermed bli en bedrager i velferdssamfunnet som til slutt måtte sone svindelstraffeni fengsel. Ullersmo, står det i romanen, hvilket denne lite kriminelt bevandrede anmelder tillater seg å betvile, men la gå. Straffen etter geberdelsene i Ellevte roman, bok atten (1992) er avtjent, men det mest interessante ved Bj.Hansen er også valgene han visste var mulig å ta, men som han ikke tok. Han var på nippet til å bryte ut av invalidetilværelsen og gå tilbake til det andre livet en gang han var i middagsselskap og sto oppreist på do og pisset, Valgene man ikke tar er også Bj.Hansens liv.
Forsoningen med dette livet man har endt i, er ingen lett oppgave for Bj.Hansen, men han opplever at det er det han har fornektet hissigst, familien, som forløser ham i denne romanen. Sønnensønnen Wiggo og hans kjæreste N.N. påpeker, via litteraturen Bj. Hansen har samlet, at han sannelig har vært litt en en opprører. Med dette er Bj. Hansen endelig gitt en identitet som ikke er kemner, svindler eller olding, og det piffer ham opp på et underlig vis. En oppvigler? Opprører? Ja, hvorfor ikke, for en gangs skyld, gripe de muligheter som blir budt en?
Nasjonalparkens verdi
Jan Kjærstad skrev i Aftenposten i 1997 at Dag Solstad er Norges største nasjonalpark på fastlandet og han mente det ikke som en kompliment. Ordene falt fordi han mente Solstad møter for lite motstand. Dette var i et innlegg i en sommerdebatt (det var slike før, kulturdebatter hver sommer) der undertegnede hadde brust ungt mot parnassene.
Dag Solstad er fortsatt en nasjonalpark, men på denne måten, til forskjell fra den gang: Han er verd å verne om (ikke frede), men en nasjonalparks egenverdi kan ikke bestrides.
Om man skal dra det lenger: Lite endrer seg i en nasjonalpark, ingenting der skal spas om eller opp. Det er en perfekt kulisse for et forfatterskap på dette stadiet. Oversatt til litteratursk: Dag Solstad har bestemte, men ofte trange rammer for mange av sine romanfigurer, så det som sies om gode fotballspillere, at de gjør mye stort på liten flate, gjelder også her. Nåtidsaspektet er en kort distanse. Det er i omveiene bakover det skjer.
Mildt ulykkelige menns stemme
Dag Solstad leverer så det synger på sine smått forsofne og mildt ulykkelige menns vegne. På Litteraturhuset forrige uke sa han: «Et av de moderne ordene jeg hater mest, er kreativ. For det er jeg i hvert fall ikke». Dette er gjengitt på twitter av en forfatter som satt i salen, og det er en godbit for oss som hører Dag Solstads stemme straks vi vet at det er et sitat fra ham. Jeg tenker: Dette kunne også Bj. Hansen sagt eller tenkt. Og Elias Rukla. Og kanskje professor Andersen? Og romanfiguren Dag Solstad fra romanen 16.07.41?
Bj.Hansens liv eksisterer i dette rommet som heter «romanen» og med Tredje, og siste roman om Bjørn Hansen, er hans liv avsluttet. Leve Dag Solstad!
VIDAR KVALSHAUG
