Når saligheta er et bessmorfang

Det er – gisp, sjokk, vantro – gode tider for Det norske Arbeiderpartiet. Hvem ville trodd det for bare et halvt års tid siden?

Statsminister Støre ligger an til å gjøre et klart akseptabelt valg, og jensynsgleden er, som alle har fått med seg, stor. Det er rent så sånne som undertegnede, som er troende til å av og til stemme på dem, kan puste litt ut. Og det i en samtid som over alt ellers må sies å være semre enn på svært lenge.

Brevveksling

Men vil den gamle ørnen blant partier noe lenger? Utover å vinne valg og bidra med noenlunde «trygg» styring av butikken? Har de en visjon for Norge? En mening med det hele? Se dét er det mange som lurer på. Forfatterne av denne boken har hørt hvordan det tiskes og hviskes i krokene, og forsøker med «Den langsomme tryggheten – En generasjonskontrakt for fremtida» å foregripe de ubehagelige spørsmålene:

«I dag stilles spørsmålet om hva som er sosialdemokratiets mål. Svaret er fortsatt det samme som det var den gangen: en velferdsstat som omfatter alle, bygd på både plikter og rettigheter, og på den bærende verdien om at alle mennesker er like mye verdt. Det skal være en ubrutt og løpende kontrakt mellom generasjonene. Vi som er her i dag og som bestemmer, må ikke gjøre det vanskeligere å oppfylle kontrakten for dem som kommer etter».

Ina Libak og Sigbjørn Johnsen:
«Den langsomme tryggheten – En generasjonskontrakt for fremtida»

Sakprosa
Res Publica
168 sider

Med «den gang da» mener nok Ina Libak, tidligere AUF-leder, Utøya-overlever, sosionom og fagforeningsperson, og Sigbjørn Johnsen, tidligere stortingsrepresentant, fylkesmann i Hedmark og finansminister (to ganger), 1950- og 60-tallet. Gerhardsens Norge, arbeiderbevegelsens senit, en epoke de fleste av oss nå vil mene var gyllen, og som – i tospann med de eventyrlige oljeinntektene – gjorde det mulig å bygge det moderne Norge.

Libak og Johnsen plasserer seg med «Den langsomme tryggheten» et godt stykke til venstre for det som vanligvis kommuniseres fra partiets nåværende lederskap. Og det er kanskje et åpent spørsmål hva 75 år gamle politiske visjoner og ideer kan bidra med i 2025. Boken forsøker å svare på det spørsmålet også, og lykkes et godt stykke på vei.

Den er utformet som en slags brevutveksling mellom to politisk engasjerte mennesker fra to forskjellige generasjoner, og er i det hele tatt opptatt av nettopp dette med generasjoner. De to som fører ordet, er enige om at vi i større grad enn vi tilsynelatende gjør, bør ta hele livet i bruk, at gamle og unge bør møte hverandre oftere, snakke mer sammen, hjelpe hverandre mer utifra forutsetningene som demografien vi til enhver tid tilhører, gir oss.

Her handler det om barnepass, fireåringer på bessmorfanget, og omsorg og myke hender i livets siste fase. Om at det krever en landsby å oppdra og gi trygghet til barna våre. Men også om hvilken verden vi skal etterlate oss for de vi aldri vil kjenne, og ikke minst alle møtene vi går glipp av i løpet av de hektiske hverdagene våre, fulle som de er av jobb, henting i barnehagen, dårlige TV-serier og digitale tidstyver.

Noe av det koseligste undertegnede vet med å besøke verdens koseligste hovedstad, København, er å gå på brune hull i veggen-steder der det faktisk er mulig å se gamle sitte ved siden av unge, og unge og gamle som til overmål interagerer og snakker med hverandre. Som om det var den naturligste ting i verden! Når så du noe slikt i Norge sist? Hvorfor er det blitt sånn?

Libak og Johnsen er selvsagt klare over at «gamle» løsninger er lite verdt dersom de ikke moderniseres over tid, og tar hensyn til de positive effektene disse gamle løsningene rent faktisk avstedkom. Ingen vil at mor skal tilbake på kjøkkenet, der hun oppholdt seg i Arbeiderpartiets glansdager. Forfatterne tror imidlertid at det er mulig å senke tempoet (og forbruket) litt. Ta tiden til hjelp.

Med tiden til hjelp

«Den langsomme tryggheten» er, som tittelen antyder, opptatt av tid (og trygghet). Vi burde hatt mer av den, og tatt bedre vare på den vi har.

Libak er fra Løten. Johnsen vokste opp på Stavsjø i Nes. Begge er sterkt preget av den sindige saktmodigheten vi forbinder med hedmarkinger, og den jordnære måten å uttrykke seg på som gjør at vi sjelden eller aldri oppfatter dem som pompøse, uansett hvor mange høystemte Hans Børli-dikt de refererer til (det blir noen, også i denne boken).

Begge kan skrive. Johnsen har gjort det før, og Libak er i grunn en liten åpenbaring. Engasjementet hennes er ikke bare hjertelig, men fra tid til annen rent lyrisk. Hun skriver ikke «langtidskonsekvensene av en oppvekst uten trygghet er alvorlige». Hun skriver: «Langtidskonsekvensene av en oppvekst uten trygghet er så alvorlige». Det lille ordet – «så» – gjør hele forskjellen. Selv de velplasserte utropstegnene hennes er liksom poetiske:«Jeg ville ikke stolt på et system som fortalte meg at jeg må stå opp om mårran, før de hadde spurt meg hva slags liv jeg har å stå opp til!».

Skriver Libak, og posisjonerer seg med det som en slags anti-Tonje Brenna. Libak og Johnsen tror på «systemet»: De er sosialdemokrater. Vi skal ha et samfunn i dette landet, og samfunnet skal ta ansvar for enkeltmenneskene i det: «[…] vi synes det er uvant på regulere, det er blitt så ‘ukult’. Men vi sosialdemokrater har alltid visst at fraværet av sosialdemokratisk politikk ikke er frihet, det er derimot å la markedet og pengemakta få bestemme».

«Jeg lurer på om arbeiderbevegelsen er blitt redd for å bli for inngripende i folks liv», skriver Libak et annet sted. «Har vi glemt at det må finnes tanker om hva fritid kan fylles med, som en kontrast til alle markedskreftene som prøver å fylle den for oss?».

Sakker guttene etter i det norske samfunnet? Vil miljøet la seg redde? Bør vi få borgerlønn? Er å gå på jobb og skatte av inntekt den neste måten å bidra til samfunnet på? (Svar: nei). Og igjen: Ser vi hverandre? Tilbringer vi nok tid sammen?

«Vi er ikke ment å leve i klynger av jevnaldrende», skriver Libak, som er glad i bilder inspirert av skog og mark, og bidrar med en rekke helt konkrete forslag i boken. «[…] Det kan ikke være sånn at eldre bare møter eldre. Sykehjem må bygges sentralt og gjerne i nærheten av barnehager og skoler, sånn at de kan ha glede av hverandre, de gamle og barna, og tilbringe tid sammen i hverdagen. Ja, jeg kunne tenkt meg mer av å bygge eldreboliger og studentboliger i sammenheng. Varierte bomiljøer og nye måter å tenke boformer på kan gi oss et mindre segregert liv. I et boligmarked som sårt trenger politikere som setter mennesker og bomiljøer foran kapital, må vi planlegge for menneskemøter».

Libak og Johnsen lever sine liv på mindre plasser. Det eneste jeg savner i «Den langsomme tryggheten» er litt mer om hvordan vi som foretrekker de større byene, kan innrette oss.

Men jøss. Dette er en fin og varm liten bok, især for lettere frafalne sosialdemokrater. Vi kan jo håpe at Støre og Stoltenberg har tid til å lese den før valgkampen er i gang. Burde kunne la seg gjøre, det er bare 168 sider!

MORTEN STÅLE NILSEN