Joyce Carol Oates (84) ville skrive om «en selvtilfredshet eller likegyldighet overfor en brutalitet som vanligvis ikke inngår i hvites erfaring».
Ikke før har Joyce Carol Oates utgitt mursteinsroman om rasisme og politivold, før «Blonde»-filmatiseringen er premiereklar.
84 år gammel er Joyce Carol Oates igjen høyaktuell – med filmatiseringen av Marilyn Monroe-portrettet «Blonde» (Netflix-premiere i september) samt en skjønnlitterær murstein om rasisme og politivold. Den nye boka er for øvrig en av hennes mest personlige.
En sped og alvorlig skikkelse åpenbarer seg på dataskjermen – amerikanske Oates sitter hjemme i Princeton, New Jersey. Huset skildres i den ferske romanen, 800 sider lange Natten. Søvnen. Døden. Stjernene. Her beskriver hun det som «kulturhistorisk interessant, opprinnelig bygget i 1778».
– Det er samme hus. Jeg var så sorgfull og melankolsk som enke at jeg ikke følte at jeg kunne forlate hjemmet, sier hun.
«Dobbel» enke
To ganger har Oates mistet livspartneren sin, i 2008 og i 2019. Den nye boka handler om erfaringen av et slikt tap, erkjenner hun. Hun har vært inne på emnet før, i memoarene «En enkes fortelling», der hun skriver at enkens hovedoppgave «er å holde seg i live».
– Å være enke er overveldende. Det er vanskelig å snakke om, medgir Oates nå.
– Alle opplever motgang, og hver motgang er unik, men universell. Jeg har tre venner som er enker og to mannlige som er enkemenn. Vi er alle litt eldre og kan snakke åpent med hverandre om sorg og motgang, sier hun, men tilføyer at det også blir noen lattersalver når de møtes.
Politisk dimensjon
I romanen blir eksborgermesteren Whitey McClaren en dag vitne til at politiet brutalt mishandle en innvandrer. Når han griper inn, blir han selv angrepet og omkommer til slutt på sykehuset. Tragedien forandrer de nærmeste – ektefellen Jessalyn og familien McClaren tvinges til å takle hans plutselige død.
I starten av Oates’ forfatterkarriere var mange blinde for de politiske dimensjonene hun skrev om. Men gjennom bøkene hennes kan du følge USAs utvikling over tiår. Selv denne gang dykker hun ned i brennende aktuelle spørsmål: eskalerende klasseskille, rasisme og politivold. Det samme har hun vært inne på i for eksempel «Fordi det er bittert og fordi det er mitt hjerte» (2015).
I dag synes hun situasjonen er forverret.
Skildrer klassekrig
– Trumps tid ved makten åpnet for en slags krig mellom klassene og mennesker med ulik farge, hevder Oates.
– Den svarte befolkningen har ikke vært like beskyttet som under mer liberale regjeringer, så plutselig fikk vi mer hatkriminalitet i USA igjen, antisemittiske forbrytelser og flere masseskytinger med svarte og jøder som ofre.
Oates ville diskutere hvite menneskers antikrimtiltak i fattigere områder – og et problem hun mener «alltid» har eksistert i USA.
– Jeg ville skrive om hvit selvtilfredshet eller likegyldighet overfor en brutalitet som vanligvis ikke inngår i hvites erfaring. Men sent i livet får Whitey McClaren lære seg hvordan det er å befinne seg på den andre siden av rasismen.
Kuede kvinner
Enkeskikkelsen Jessalyn ligner ifølge eget utsagn forfatteren selv: Hun har vondt for å si nei til folk og er av det stille slaget.
Oates’ univers er full av stille, kuede og mishandlede kvinner. Men samtidig som de kan virke skjøre, drives de ofte av en indre styrke. Hvorfor vender hun tilbake til slike figurer?
– Det er interessant for en forfatter når personene endrer seg. Kvinner gjøres til ofre – de stilnes og har ingen stemme. Dramaet blir da å la dem ta plass og gjøre dem aktive.
Oates’ kanskje mest kjente roman gir også stemme til en nedtrykt kvinne, og nå er episke «Blonde» filmatisert. Den risser opp hvordan Norma Jean Baker fortapte seg i Marilyn Monroe-ikonografien, og hvordan hun ble utnyttet økonomisk og seksuelt.
Hva ville Monroe sagt om Metoo-kampanjen?
– Hun ville ledd sorgmuntert og sagt: «Metoo, hvor var du da jeg trengte deg?» svarer forfatteren.
Trøblete jenter
I den ferske romanen er døtrene dog både tøffe og egenrådige. Oates presenterer dem og de kompliserte familierelasjonene med glimt i øyet. Hun beskriver hvordan Lorna blir nevrotisk og begynner å nappe sitt eget kroppshår. Men hun forstår og sympatiserer med henne.
– Vi har alle en trøblete jentunge i oss, selv om vi aldri stelte i stand trøbbel, framholder Oates.
– Jeg hadde trøblete venninner på gymnaset og elsket dem. Jeg tenkte, «Hvordan kan man lage så mye trøbbel?», og vi lo sammen. Selv om Lorna har litt av det aspektet av meg som var ganske rølpete, føler jeg med henne.
Å ha opplevd så store tap gir også Oates utsikt til å vurdere menneskenes «miniatyrliv». Som hun formulerer det i romanen: «(Det) finnes en trøst i dette, at individer har så liten betydning og likevel holder hverandre så hardt i hendene».
