Lyrisk: I dag feirer vi Verdens Poesidag. Det gjør vi i godt selskap av høstens brak-debutant, Karoline Brændjord.
Verdens poesidag, ble innført av UNESCO i 1999, med formål å «skape oppmerksomhet rundt lesing, skriving, publisering og læring av poesi over hele verden».
På fredag mottok Karoline Brændjord Tarjei Vesaas’ debutantpris. Tidligere i mars mottok hun som første lyrikkdebutant noensinne, selveste Kritikerprisen for beste voksenbok i 2020.
Kritikerne har ikke bare berømmet språkføringen, men også den følsomme sanseligheten i Jeg vil våkne til verden (Kolon forlag).
I et intervju med Vårt Land sier hun: – Jeg vil ikke skape en ny verden, men nærme meg den som er.
Dette er ei bok som stillferdig og mildt leter seg fram i sorgteppet etter en mors selvpålagte død. Dette uten at man som leser blir annet enn tenksom og rørt:
Jeg vil helbrede moren min. Men hun er borte. Heldigvis
er jeg klok og legger hendene over mitt eget hjerte.
Kritikeromtalene har vært mange, og superlativene har stått i kø. Den mest treffende omtalen synes kanskje likevel være Press-redaktør Trygve Riiser Gundersens i Klassekampens – «Årets beste bøker 2020»:
– Åh.
Da vi tidligere i uka snakket med Karoline Brændjord, fortalte hun at all oppmerksomheten har vært overveldende, men at hun håper den også vil komme andre debutanter som skriver dikt til gode.
Det håper vi og. Som innstifteren av Vesaasprisen selv sa det i et foredrag på Nansenskolen i november 1939:
– Lyrikken er den finaste form for dikting. Den opphavlege og evig rette form i grunnen. Der er alt det som strøymer gjennom eit menneskesinn konsentrert i eit par små vers. Derfor er det eit gamalt ord som seier at poesien er gudenes tungemål.
Tarjei Vesaas ville tatt Jeg skal våkne til verden til sitt hjerte.
Gratulerer med Verdens Poesidag.
LYKT
Arbeid får alt til å lyse. Sorg får alt til å lyse.
Jeg ble født og lyste opp mine foreldres ansikter.
Når jeg ler lyser moren min,
når jeg dekker på bordet lyser faren min,
når jeg skjenker vin i glassene lyser verden opp.
Jeg vokser og lyset strømmer ut gjennom fingrene.
Jeg går til bekken for å hente vann. Bekken lyser.
Og vannet jeg tar med meg tilbake lyser.
Hva enn jeg berører: Bjørkenever, gress,
en sommerfugl, potetgroer, melk og en staur.
Kroppen min er et bud.
Jeg vokser under himmelen, i kjøtt og undring.
Jeg kaster undringens lys over marken.
Alle mine spørsmål kommer lysende fra munnen,
når jeg spør symren hva den heter blir den hvit.
Kom til meg i min lyse verden,
her er åkrene gylne og elvene funkler.
Jeg tråkker en sti med mine barnlige steg.
Mine ord er lykter, mine fortellinger er lykter.
Mine lengsler er lykter. Jeg er verdens største lykt.
Karoline Brændjord
