Jålete

For fem år siden drepte Anna Ogilvy sine to nærmeste venner. Det skjedde på en avsidelesliggende gård på landsbygda, der den rike, fornemme familien hennes – moren var minister i skyggeregjeringen – pussig nok deltok i en slags selskapslek. Bestående av to lag som skulle leke-jakte på hverandre i skogen.

Pussig, all den tid rike, fornemme familier vel sjelden bruker den dyrebare tiden sin til, og søker adspredelse ved, å løpe rundt i naturen og skyte på hverandre med paintball-pistoler. Men hei. Et av familiemedlemmene hadde vunnet «drømmehelgen». Den var en premie. Så da følte de seg kanskje forpliktet til å dra?

Uansett. Anna Ogilvy, som har en lang historie med søvngjengeri, rakk å sende en WhatsApp-melding til foreldrene sine der hun tilsynelatende innrømmet udåden. Så falt hun i dyp søvn. Hun har sovet i fem år idet Anna O begynner, og er for lengst blitt en besettelse i tabloidmediene.

Prinsen til unnsetning 

Avisene kaller henne «Tornerose» (selvsagt gjør de det). Elite-datteren som ble en kaldblodig morder.  Vakker skal hun være også, selv om forfatter Matthew Blake er påfallende sparsom med beskrivelsene av hvordan hun så ut da hun fremdeles var oppe og hoppet.

Matthew Blake:
Anna O.

Krim
Cappelen Damm
432 sider
Guro Dimmen

Nå blir Anna flyttet fra én institusjon til en ny. Hun kommer til Abbey, et distingvert behandlingssted for søvnrelaterte problemer i London; kjendisenes diskrete favoritt-søvnklinikk. Professor Virginia Bloom har tilkalt Dr. Benedict Prince i sakens anledning (du ser hva forfatteren gjorde der? Tornerose + «prinsen»?). Han er rettspsykolog og ekspert på området. Har man virkelig gjort alt man kan for å forsøke å vekke Anna fra dvalen?

Prince vet råd. Teoriene han ruger på gir Blake anledning til å briske seg med nokså høyttravende navnedropperier – til Aristoteles, Truman Capote og Sigmund Freud med mange flere. (Anna Ogilvys navn er forkortet til «Anna O». Hendig, all den tid en «Anna O.» i sin tid, via Josef Breuer, var psykoanalytikerens mest navngjetne kasus).

Prince kan sin Anna fra før. Ikke nok med at han har skrevet en slags akademisk bok med utgangspunkt i saken hennes (en bestselger, men bare i Belgia). Eks-konen hans Clara, som er politietterforsker, var sågar det første mennesket som ankom åstedet for fem år siden.

Flere perspektiver

Man aner åpenbare habilitiets-utfordringer i dette bildet. Men det offisielle England er veldig interessert i å få Anna-saken ut av verden. Påtalemyndigheten vil se henne dømt. Amnesty vil at siktelsen skal droppes. Hun utførte jo drapene i søvne. Eller?

Det viser seg raskt at Anna-saken har forgreininger til en annen, mye eldre sak. Nemlig den om «Stockwell-monsteret» Sally Turner, kvinnen som drepte sine to stebarn, og deretter tilsynelatende tok sitt eget liv i fengselscellen. Prince og Annas sykepleier, Harriet Roberts, må komme til bunns i den saken også.

Blake avdekker historien ved hjelp av flere perspektiver. Som oftest er det Ben som snakker. Men innimellom hører vi fra Clara, mystiske Lola og enda mer mystiske X i tillegg. Vi får lese utdrag fra Annas dagbøker. Poenget, antar jeg, er at vi ikke skal identifisere oss for mye med noen av dem. Det fristiller forfatteren til å gjøre som han vil med karakterene. Ikke minst tillater det ham å dyrke sin lidenskap for twister, overraskelser og cliffhangere.

KJØP BOKENAnna ONorli449,-Kjøp!

Som et elaborert filmmanus

Som så mange moderne krimromaner, ofte med kvinnenavn eller ordene «jente», «pike» eller «kvinne» i tittelen – «Gone Girl» (Gillian Flynn), «Piken på toget» (Paula Hawkins), «Kvinnen i vinduet» (A.J. Flynn) – føles i Anna O i lange strekk som et elaborert filmmanus. Eller i alle fall en roman som ber innstendig om å bli oppdaget av Hollywood-produsenter med fete lommebøker.

Den er snedig konstruert, bevares. Åpenbart inspirert av ikke bare Agatha Christie, men også en annen av Blakes landsmenn: Alfred Hitchcock. (Prince er meget opptatt av Hitchcock). Men litt uttværet, må det være lov å mene, og på ingen måte fremmed for nokså lattervekkende språklige klisjeer: «Hun er jeger, og jeg er byttedyr» (s. 381). «Fare er den luften jeg puster» (s. 394). Til det er det bare å si: Hahahaha!

Benedict Prince er ikke verdens mest interessante hovedperson. Men han er ikke alkoholiker, i hvert fall – det er jo noe. Blake beskriver ham som vakker, han også, og nesten alle kvinnene som krysser hans vei, får en aldri så liten «ting» for ham. Prince’ svarer med samme mynt. En kåtskælk, med et oppheng i både eks-kona Clare, sykepleier Harriet og Anna selv (spoileralert: det blir aldri noe Tornerose-kyss). Dog ikke Bloom, som på nokså nådeløst vis beskrives som tykk og gammel.

Ellers: Litt kjedelig type. Han utmerker seg ved å være veldig opptatt av hans og Clares fem år gamle datter. Beskrivelsene av far/datter-forholdet er såpass oppstyltede at jeg setter en tier på at Matthew Blake, forfatteren, er en relativt nybakt førstegangs-forelder selv.

Netflix, ikke kinofilm

Blake skriver … greit. Ikke dårlig. Ikke godt. Greit. Anna O er omstendelig, selvforelsket, den er melodramatisk og jålete. Romanen ble gjenstand for en massiv budkrig blant britiske og internasjonale forlag. Hvis Anna O kvalifiserer som toppen av pop-en i moderne krimthrillere, er det grunn til å mene at ståa i sjangeren er helt sånn passe.

Om det blir film av romanen, slik Blake håper? Sikkert. Men det er ikke gitt at det blir en ordentlig kinofilm. Jeg tror det er overhengende fare for at Anna O – the Movie går rett på Netflix.

KJØP BOKENAnna ONorli449,-Kjøp!