Nå er «Passasjeren» her, en ny krimbok signert Rivertonpris-vinneren Sven Petter Næss. Med den snur han litt om på bildet av hvem som er trygg i en taxi.
Det har vært en del saker i senere tid som forteller om nye, useriøse taxiselskaper, og om passasjerer som har opplevd til dels svært ubehagelige hendelser under det de trodde skulle bli en trygg og ukomplisert hjemkjøring.
Men krimforfatter Sven Petter Næss snur opp ned på dette bildet. I den fjerde krimboka om etterforsker Harinder Singh er det snarere taxisjåførene som må se seg over skulderen – når en kollega blir drept på jobb.
Tøffe arbeidsvillkår
– Jeg er Oslo-gutt, jeg er født og oppvokst her. Det ble aldri til at jeg tok lappen, og dermed har jeg endt opp med å kjøre veldig mye taxi. Mange av sjåførene liker å slå av en prat, og det gjør jeg også, og slik har jeg fått innsyn og kunnskap om næringa, forteller forfatteren til NTB.
Det er ikke et helt ryddig drosjeselskap som er i front for handlingen i Passasjeren. Så har også forfatteren valgt å dikte opp selskapet vi stifter kjennskap til i boken – for ikke å henge ut noen.
– Nei, det siste jeg vil er å «ta» noen, de fleste som kjører taxi er folk som gjør så godt de kan i en bransje som er akterutseilt lønnsmessig, og der arbeidsvilkårene er ganske tøffe. Jeg snakket nylig med en sjåfør som var svært bekymret etter at det kom nytt drosjeregelverk i fjor, som blant annet ikke stiller krav til at bilene skal være knyttet til en drosjesentral.
– Han fortalte meg at han innfrir kravene til å bli bussjåfør, og at han så det som en mulig «fluktmulighet». Det var den store trøsten hans i dette nye landskapet for taxisjåfører.
En redning
I sine mange år som passasjer, har ikke Næss opplevd noe guffent under noen en av sine taxiturer.
– Jeg velger alltid Oslo Taxi da det føles tryggest, det opplever jeg som et seriøst selskap. Og for å svare på spørsmålet ditt: Nei, jeg har ikke vært ute for verken lureri eller noe skremmende, for meg har drosjene alltid framstått som noe positivt; en redning når jeg eksempelvis har sovnet på nattbussen – og har våknet opp langt uti huttiheiti.
Næss har likevel ikke skrevet fram en ren hyllest til denne næringa, dersom noen trodde det.
– Det er jo et litt rufsete selskap som rulles ut i Passasjeren, så de er ikke akkurat en foregangsbedrift jeg beskriver, ler han, men skyter inn:
– Det jeg har ønsket er å gi oppmerksomhet til en bransje som vi alle er mye i kontakt med, men som sjelden figurerer i litteraturen. Det er en bransje som sliter litt, og som kanskje trenger å rydde litt opp, men som uomtvistelig er en viktig del av svært manges liv.
– Og bør vi ikke også ha litt sympati med den gjengse sjåfør? Mange av dem jobber til ugunstige tider – og de får nok ikke alltid bare positive, snille mennesker inn i bilen sin.
Indisk stefar
I likhet med taxiselskapet i Passasjeren, er også stedet Næss lar Harinder Singh komme fra, oppdiktet. Det ligner nok litt på Elverum, og det ligger i Østerdalen, sier forfatteren.
– Singh har indisk far, og norsk mor, noe som er en parallell til meg selv. Stefaren min, som har vært faren min siden jeg var tre år, kommer nemlig fra India, forklarer Næss.
Det var i fjor 40 år siden de første arbeidsinnvandrerne kom til landet, og Næss’ stefar var representert i den siste bølgen på 70-tallet. I dag er han 82 år gammel.
– I 1977 møtte han moren min på puben Tranen på Ila, og slik startet det eventyret, de giftet seg, smiler Næss – som sier det ikke ble en bare enkel hverdag for de to.
– De har nok møtt sin del av fordommer og mye annet rart, de var et uvanlig par på den tiden, slår han fast. Og nikker bekreftende til at han har gitt Harinders far noen trekk av sin egen stefar.
– De er begge en smule sta og litt temperamentsfull, sier han.
Harinder selv har også noen av disse trekkene, han styres i alle fall av en veldig rettferdighetssans.
– Det så vi ikke minst i den forrige romanen Skyldig, der han ikke klarer å la en såkalt cold case ligge i fred. Han er overbevist om at det er begått et justismord.
Oslo-krim
Næss har med Passasjeren skrevet seg ut av Østerdalen. Vi er fullt og helt i Oslo denne gangen.
Forfatteren understreker imidlertid at han ikke har skrevet fram et slags Gotham City-Oslo med sin nye bok, og han er heller ingen fan av veldig groteske detaljer.
– I mine bøker er det faktisk flest menn i offerrollen. Jeg lager heller ikke en voldsscene bare for underholdningens del, den må ha en hensikt, så jeg tror bøkene mine passer for lesere som skyr den mer blodige krimmen, slår han fast.
– Det har vært riktig fint å lage en skikkelig Oslo-krim, med gater og miljøer som for meg er både kjente og kjære. Men ikke misforstå, det råder nok ikke bare idyll. Det skjer jo ganske så mørke ting her, det er tross alt en krim jeg har skrevet.
