Voldelige forhold, plast i havet og undersjøisk girlpower. Ingvild Lothe fornekter seg heldigvis ikke når hun tester romanformatet.
Poeten Ruth Lillegraven har gitt oss både en biografi og en generasjonsroman i diktform de siste årene. Denne våren har Øyvind Berg romandebutert etter et liv i dikt, og til høsten kommer Knut Ødegård med sin første roman etter et enda lenger liv i dikt. Båsene er ikke så interessante lenger, men når poeten Ingvild Lothe gir oss nå en diktsamling i romanform har overgangen en viss betydning. Mest fordi dette er lyrikk strukket ut, og la meg tilføye allerede her: På en god og nysgjerrig måte.
Undersjøisk girlpower
Der Ruth Lillegraven dro veiva med tålmodighet og ikke hadde trang til å avslutte versene eller sidene, har Lothe poetpisken i seg. Etter å ha klint opp flere skjøre og vakre bilder på
Ingvild Lothe:
Havfruehjerte
Kolon
111 sider
rad, har hun behov å åpne golvluka under idyllen. Å krasje, å tråkke på, å banke til det blir en brist. Og å stå i ruinene og se etter en vei videre, en vei som både blir en helere tekst og sammenhengende tråd i en tilværelse.
I bokas siste del strekker hovedhavfruens bestrebelser seg over (fatte)evnen til menneskene. Hun begraver sitt havfruebarn, fører samtaler med en slags gud og tøtsjer tidsriktig innom plast i havet, som et bilde på alle nedbrytelsesprosesser som er i denne romanen, for det er mørke saker som åpner seg: Et voldelig forhold til en figur ved navn Nord og menneskenes fortapthet alene og alene sammen. Nord representerer menneskeheten, hun havet. Hun spekulerer på løsningen døden kan representere og får en religiøs lengsel. Romanen peker ut en slags løsning på elendigheten, eller havfruens iboende egenskaper. Hun kan redde verden, slik kvinner åpenbart alltid har gjort. Det er undersjøisk girlpower.
Lett å se lyrikeren
Lyrikeren er lett å få øye på, men likevel må vi akseptere dette som en roman. Det er neppe kulturrådets innkjøpspraksis som er årsaken til det. Når kortroman, punktroman, eller andre diffuse begreper ikke er brukt, er det fordi forfatteren øver seg på å dra tanken lenger, på å dra til en floke og vikle den varsomt ut i et romanspråk. Det kan hende hun utvkler dette enda lenger og bredere. Stilen er knapp nok, men når man først er i gang, skal vi ikke skjære bort et par løse og bekreftende setninger som gjør knuten enda strammere?
Hvit hest og havfrue
Fabelstilen med et (tenkt) dyr er tilstede i Ingvild Lothes bok, en hvit hest, redderen. Forfatteren leker med klisjeene rundt dette dyret, men havfruen har også et par alvorsord å si den/oss:
Et omplassert dyr har forsiktige nerver. Det kan ikke reddes, det vil ikke være seg selv. Galskapen er taus. Men hvis du er en hvit hest, kan du spørre meg om hjelp når du har det vanskelig.
Flere av temaene fra Ingvild Lothes debutsamling Hvorfor er jeg så trist når jeg er søt fra 2016 finnes også her. Et stille, yndig ytre versus brølet inni, dydighetsbildet i hvite bomullstruser versus rå lyst. Ønsket om kjærlighet versus en evne til grenseløs og likegyldig utroskap. Skjønnheten rundt versus trangen til å ødelegge. Ingvild Lothe benytter også repetisjoner på slutten av de korte stykkene («men det nytter ikke å gråte«) slik poeter gjør.
Funksjonelle nok for verden?
På side 34 kvesser hun til: Vi er ravende blomstergale. Instituisjonen sier alltid: Plukk blomster, også dem i bedene.
Okay, tenker jeg, dette var litt av en vending. Fortelleren og Nord er i forvaring et sted, de blir passet på og lever under noens beskyttelse, men likevel i en fantasiverden. Jeg leser ti-tolv sider til, og det gir en mening, men føler likevel noe er galt og blar tilbake. Det står ikke institusjonen, men intuisjonen. En latterlig feillesing, selvsagt. Til og med litt morsom. Men når jeg leser den slanke boka for andre gang, ligger dette og murrer: Er jeg-fortelleren og Nord funksjonelle nok for denne verden? Er vi?
Litt imponerende
De beste partiene i romanen er prosa skrevet i kroppsvæsker og blod. Det er lett for leseren å se hvor hun har likt seg, hvilke av partiene som er sterkest, hvilke som er løsere fundert.
La ikke formdiskusjonen stå i veien for å bli kjent med Ingvild Lothes ennå overkommelige forfatterskap. Dette er en tilgjengelig bok. Jeg er ikke uberørt av Havfruehjerte, heller litt imponert over den dikteriske utviklingen.
VIDAR KVALSHAUG
