Geir Morks minneord over forlegger Gordon Hølmebakk: Et ruvende livsverk ved veis ende.
Gordon Hølmebakk døde 10. januar, nær 90 år gammel. Sitt ruvende livsverk skapte han som ansvarlig for den oversatte skjønnlitteraturen i Gyldendal gjennom 40 år (1957–1997). Han overtok etter legenden Sigurd Hoel. Oppdraget var å bringe det ypperste av den fremmede litteraturen til hjemlandet. Resultatet kan avleses i at få, om noen, forlag har så mange nobelprisvinnere på sine lister som Gyldendal.
Som forlegger hadde Hølmebakk en eiendommelig dobbelthet – hans dømmekraft var både sikker og ukonvensjonell. Slik var også Gordon som person. Dette kunne ses når han kom gående over Sehesteds plass med en rommelig skinnveske, i de kjølige årstidene med hatt, frakk, og under frakken, jakke eller dress i tweed og ensfarget slips. Elegant, vennlig og våken observant. Vi er mange gyldendøler som en tidlig morgenstund, medtatte etter en sen kveld på byen i selskap med forfattere, har hørt Gordon entusiastisk utbryte – «vi lever ville liv, men kjedelig er det ikke».
Personligheten hans kunne høres i hans særegne språk. Han må ha øvd og slipt stilen fram til et korthogd riksmål med myk sørlandsk klangbunn. Han påropte seg en avtale med Harald Grieg om å slippe å holde taler. Det har jeg ingen tro på. Grieg ville aldri inngått en for ham så absurd avtale. Og Gordon slapp heller ikke unna å presentere sine lister og forfattere for pressen. Det gjorde han med konsentrert fynd. Slik flyktet han fra rollen han fryktet; forleggeren som «begeistringsmaskin».
Det beste stedet å avlese Gordons profil er i de 40 årgangene av hans utgivelseslister. I alt hadde han ansvaret for godt over 1500 titler fra mange språk. Han fant gode hjelpere i et kløktig nettverk av likesinnede redaktører i New York, London, Frankfurt, Paris, Milano, Barcelona eller Stockholm, samt noen utvalgte litteraturprofessorer, og ikke minst, de stadig mer profesjonelle oversetterne han knyttet til seg. Med disse var Gordon permanent på jakt etter det eminente i den samtidige litteraturen.
Som eldre forlegger satte han opp en nokså streng oversikt over sitt bo – «diktverk er som hus. De forfaller». Hans første årganger er også de svakeste. Før 1965 var riktignok alle norske forlag små og listene nokså magre. Her er likevel rike høydepunkter å finne alt fra begynnelsen. Fra 50-tallet – Blixen, Pasternak eller Gordimer. Fra neste tiår – Grass, Faulkner, Murdoch, Vonnegut, Gombrowicz, Céline eller Yourcenar. Fra det ekspansive 70- tallet – García Márquez, Handke, Lessing, Cortázar, Naipaul, Morante, Kundera eller Munro. Fra 80-tallet – Canetti, McEwan, Irving, Duras eller Vargas Llosa og mange flere. Fra hans finale – Carver, Bernhard (hele tiden), McCarthy, Waugh eller de unge tyrkerne Pamuk og Altan. I dag er Orhan Pamuk for lengst hedret med nobelprisen, mens Ahmed Altan sitter i fengsel i Istanbul med trussel om drakonisk straff.
I dette selskapet flettet Hølmebakk musisk inn store nordiske forfatterskap, som Lidman, PO Enquist, Tikkanen eller Thorup. Han ga også plass til oversettelser av Kafka, Proust, Mann og eldre helter som Dante og Stendhal.
Blant genrene hadde Gordon to suverene kjærligheter. Den største var den makeløst rike romankunsten. Seriene Kolon og Vita er gode følgere etter Sigurd Hoels den gule serie. Den andre kjærligheten var novellen. Hans overdådige antologier, med sine pregnante introduksjoner, Karavane og Cargo, er rause funn for ambisiøse lesere.
Som student vanket Gordon Hølmebakk i det talentrike konservative miljøet rundt tidsskriftet Minerva. Han var også knyttet til sin radikale storebror, forfatteren Sigbjørn Hølmebakk. Politisk var likevel internasjonalisten Gordon stort sett taus. Han trådte offentlig i karakter med et brak i 1994, med et klart standpunkt mot norsk medlemskap i Den europeiske union.
Gordon kjente norsk kultur og sin dype tilhørighet til denne. Men slett ikke ukritisk. Alle tradisjoner og institusjoner, om aldri så rike, hadde ifølge ham sin «rett og vrangside». I den norske essayistikken fant han mye «fattigdomsnihilisme». Gordon vant likevel tillit og vennskap fra to av sine mest krevende samtidige, Agnar Mykle og Jens Bjørneboe. Som pensjonist gikk han gjennom papirberget som lå etter Mykle. Det ble en skuffelse, selv om det ledet til et utvalg i tre slanke bind. Kontrasten må ha vært betydelig til drømmen redaktøren har uttrykt slik: «Å skrive romaner er som å dra et flygel ut av en myr».
Forleggeren Gordon Hølmebakk virket i en tid før agentveldet satte seg som en vampyr på den internasjonale forlagsindustrien, og før kriminalromanens kommersielle hegemoni. Det var likevel ikke bare medvind. Kalkylene og særlig etterkalkylene var ikke sjelden nedslående lesning. Om en av de mektige utgivelsene, skrev han at Gyldendals tall viste at leserne «utgjorde en svært beskjeden flokk» som kunne stemme en «til forlegenhet på norsk kulturs vegne». Redningen ble forleggerens prefererte salgskanal, bokklubbene med sine store opplag og lave priser båret av kulturell selvtillit.
Gordon kunne få sagt det. Også det vanskelige. En gang på nittitallet kom det et intervju med en mann i utkanten av norsk forleggeri med et potent selvbilde. Det hele var nokså spesielt. Måtte vi svare? Gordon ble bedt om råd. Etter en betenkningstid kom han inn og satte øynene bestemt inn i mine: «Jeg vil tro du vet hva stormannsgalskap er. Men vet du hva småmannsgalskap er? Dette er langt verre. Det er hva som kan skje når stormannsgalskapen kopulerer med småmannsgalskapen». Så brøt latteren løs. Det famøse intervjuet kunne forsvinne i glemselens hav.
Til yngre kolleger kunne Gordon omtale tiden som den store revisor. Nå har han selv gått ut av den. For en herlig type han var. Vi er mange som så lenge vi lever, vil minnes vennen Gordon med varme og med tapre forsøk på å sitere en praktfull aforismemaker. Det ruvende livsverket står igjen. Flere av bøkene og signaturene Gordon Hølmebakk gjorde til del av norsk bokkultur, vil overleve oss alle.
Gordon Hølmebakk begraves torsdag 25. januar, kl. 12.00 i Vestre gravlunds kapell i Oslo. Det er påfølgende minnestund i Gyldendalhuset.
GEIR MORK
Geir Mork var Gyldendals sjef i årene 1995–2016. Minneordene er først publisert i Klassekampen. Foto: Tom Henning Bratlie.
