DEBATT: Barn trenger hjelp til å forstå verden i en tid hvor bilder, videoer og meninger flommer over alle skjermer. Det er på tide at Kulturrådet og norsk litteraturpolitikk tar sakprosa for barn på alvor.
I går leste jeg en bok om frykt for min femåring. Det var han som valgte boken. Han gledet seg skikkelig til å høre om frykt. Hvorfor blir vi redde? Hva blir vi redde for? Og kan det å være redd faktisk være noe bra? Boken forklarte at frykt er kroppens måte å si fra om at noe kanskje er farlig. Å være redd gjør at vi blir modige, og mestrer noe selv om det er tøft. Han hadde tusen spørsmål. Vi snakket lenge om hva han selv er redd for, og han spurte meg hva jeg er redd for. Det ble en av de samtalene man som forelder håper å få. Og den kom ikke fra et eventyr om promp eller morsomme dinosaurer. Den kom fra en sakprosabok.
Hjelp til å forstå
Sakprosa for barn og unge handler om å forstå verden slik den faktisk er. Om følelser, om kroppen, sykdom, klima, rettferdighet, demokrati, krig og samtykke. Om hvorfor noen må flykte fra hjemlandet sitt, hvorfor havet stiger, og hvorfor mennesker gjør hverandre vondt. I en tid hvor bilder, videoer og meninger flommer over alle skjermer, trenger barn hjelp til å forstå, ikke bare se. De trenger voksne som leser med dem og bøker som forklarer det som ikke alltid er lett å snakke om. Det er kanskje slik vi lager robuste barn, ved å hjelpe dem å forstå verden de er en del av, og kan påvirke.
Likevel er sakprosa for barn og unge nederst på rangstigen i norsk litteraturpolitikk. Øverst troner skjønnlitteratur for voksne, og deretter skjønnlitteratur for barn. I et land der vi liker å tro at ingen er bedre enn andre, er det kanskje ingen steder ulikheten er tydeligere enn i hvordan vi verdsetter litteratur.
Denne ulikheten forsterkes dessverre av Kulturrådets støtteordninger. Skjønnlitteratur for barn og ungdom omfattes av den automatiske innkjøpsordningen, som sikrer forlagene et visst opplag og økonomisk trygghet. Sakprosa for barn og unge derimot må kjempe om hver krone, i en konkurranse hvor sjansene for å få støtte er små. Ifølge tall fra Kulturrådet (2024), fikk ny norsk skjønnlitteratur for barn og ungdom 35 millioner kroner i støtte. Mens sakprosa for barn og ungdom fikk 8,4 millioner kroner. Resultatet er at færre forlag tør satse. Færre forfattere tør skrive. Færre barn får tilgang på bøker som forklarer virkeligheten.
Akutt nødvendig
I år var jeg på elev på NFFOs forfatterskole for å skrive sakprosa for barn og ungdom. En elev fikk igjen melding denne uka om at hennes ungdomsbok på nynorsk ikke kan gis ut fordi sakprosa for barn og ungdom ikke kjøpes inn ofte nok. Forlaget melder at de skal gi ut mindre og mindre sakprosa til barn og ungdom.
Selvfølgelig har eventyr sin plass. Selvfølgelig skal det finnes enhjørninger og dinosaurer og rampete mus med tryllestøv. Men hvor mange flere bøker om enhjørninger og dinosaurer trenger vi egentlig, når barna våre mangler bøker som forklarer hvorfor de blir redde når de hører om krig, eller hvorfor mamma og pappa ikke bor sammen lenger?
Alle er enige om at barn og unge må lese mer. Men hva skal de lese? Og hva lærer de av det de får i hånden? Sakprosa til barn og ungdom er ikke bare viktig, det er akutt nødvendig. Det er på tide at Kulturrådet og norsk litteraturpolitikk tar denne kategorien på alvor. Ikke som et nisjeprodukt, men som det det er: En avgjørende del av barnas mulighet til å forstå, stille spørsmål og finne trygghet i en kompleks verden.
Gi dem svar, ikke bare eventyr. Gi dem sakprosa. Gi dem verden.
