UTGIS HOS NORSKE GLORIA: – I dag ville nok responsen hos svenske forlag vært annerledes, nå som vinden til dels har snudd, sier Fredrik Virtanen.
– Jeg begynte runden hos de svenske forlagene for et års tid siden. Totalt tok jeg kontakt med åtte-ni av dem – stort sett de det var naturlig å ta kontakt med, forteller Fredrik Virtanen til BOK365.
I går utkom hans bok Uten nåde – en ransakelse, hvor han tar for seg uthengningen han selv ble offer for i svenske medier. Aftonbladets kulturredaktør beskrev det som «det største overgrepet i svensk pressehistorie» og tegnet et bilde av en metoo-høst hvor «rettsikkerheten og presseetikken havarerte når journalister ble aktivister og publisister ble opportunister.»
Tommelen ned
Virtanens bok endte altså hos norske Gloria Forlag. etter at alle de svenske forlagene hadde vendt tommelen ned. I hvert fall nesten:
– Ett forlag ville ta den, hvis jeg kunne vente i tre år. Det sier litt om klimaet. For meg ville være uholdbart å vente så lenge med å fortelle historien, både av hensyn til at barna begynner å bli større og fordi jeg syntes det var en viktig beretning å gå ut med. Noen av de andre forlagene kunne være interesserte i å utgi bok, men en annen bok enn manuset jeg skrev på. «Så det betyr at vi kan jobbe sammen om dette?» spurte jeg. Men, nei: Jeg måtte i så fall bare sette meg ned og skrive et nytt manus som jeg kunne komme til dem med senere, forteller Virtanen.
Nylig fortalte flere svenske forleggere til det svenske bokbransjenettstedet SvB.se at de slett ikke hadde refusert noe manus:
– Det stemmer at det var noen der jeg ikke hadde vært i kontakt med. Men de visste jo at jeg fantes der ute, og mange visste sikkert også at jeg skrev, men de tok jo ikke kontakt, sier Fredrik Virtanen. – I dag ville nok responsen hos svenske forlag vært annerledes, nå som vinden til dels har snudd.
Totalt maktesløs
Rent konkret snudde vinden med SVTs program Uppdrag Granskning, hvor journalist Lina Makboul endevendte kildene i Virtanen-saken. Resultatet var rystende: Kildegrunnlaget viste seg å være svært tynt, med udokumenterte anonyme kilder og grove faktafeil. Like ille var det at Makboul selv ble utsatt for en veritabel svertekampanje, og i pressemiljøer ble hun nærmest boikottet. Som en gressbrann spredde budskapet seg: «Ikke snakk med Lina Makboul og UG». En oppsiktsvekkende holdning fra en yrkesgruppe som ellers forventer at folk skal uttale seg.
– Lina Makboul og Uppdrag Granskning reddet kanskje livet mitt, sier Fredrik Virtanen. – Da saken min først ble blåst i media fortonte alt seg totalt surrealistisk, jeg følte nesten at jeg sto utenfor og betraktet det hele. Men i tiden som fulgte ble alt stadig mørkere. Jeg følte at jeg sto helt alene, kun med en liten håndfull venner og støttespillere. Uansett hva jeg selv hadde forsvart meg med da, ville det bare bli avfeid med: «Ja, ja – det må han jo si, Virtanen». Jeg følte meg totalt maktesløs. Jeg var ikke bare på bunnen, jeg var under bunnen.
Svakt kildegrunnlag
Etter Uppdrag Gransknings grundige dokumentasjon skiftet fokus. Nå har pressen fått seg en skrape i over 30 saker pådømt i Pressens opnionsnämnd (PON), svenskenes versjon av Pressens Faglige Utvalg (PFU). Av de mange som ble outet i den svenske metoo-høsten, er det bare den mye omtalte «Kulturprofilen» – Jean-Claude Arnault – som er dømt for noe.
– Fremdeles er det flere svenske medier som nekter å ta kritikken innover seg. Man forsøker å gi inntrykk av at det bare er selve navnepubliseringen man er felt for i PON. Det er det ikke. De er felt for dårlige kilder og svakt underlag, sier Fredrik Virtanen, og legger til: – Akkurat det er sentralt. Det viktigste er at kildene er solide og infoen er korrekt. Man kan ikke skjule seg bak at man har anonymisert. I dag er det uansett lett å google og pusle sammen bitene.
(Du kan lese et lengre intervju med Fredrik Virtanen i kommende nummer av Bok & samfunn)
