Et naturbarn blant forfattere

Han er en av poetene som etter en solid skrivestart på ungdomsforumet Skolekammeret – der han igjen og igjen ble månedens poet mens han gikk på skolen – har gjort seriøs og publisert forfatter av seg. To kritikerroste diktsamlinger har det blitt, Hvalfall (2012) og Skoggangssang (2013), begge utgitt på Aschehoug. Like fullt holder han koken på Diktkammeret, der han under sitt gamle nick Alfanabeten stadig tester ut nye dikt.

Nå bringer det store diktet ”Mis fødsel” ham helt til topps.

– Naturen har en sentral plass i din poesi, men det er akkurat som om du også har et prosjekt i å beskrive verden – eller se verden på nytt. Kan du fortelle mer om hva du ønsker å gjøre i poesien din?

– På sett og vis har jeg lyst til å si at et prosjekt er å bygge broer, mellom poesi og prosa, mellom natur og kultur, mellom den vestre elvebredden og den helt usannnsynlige, tredje bredden som ligger vestenfor der igjen. En gjennomtenkt poetikk er det ikke snakk om, men jeg tror det ligger noe der, og i denne trangen til «å bygge broer» tror jeg nye perspektiver kan oppstå. For å stjæle litt av Hans Børli (var det ikke han, mon tro?): Jeg kan vel føle meg litt som et naturbarn blant forfattere, men samtidig også som en forfatter blant naturbarn.

Dikt kan bidra

– Ja, hvordan er ditt forhold til naturen?

– Det finnes en intim forbindelse til naturen jeg ikke kommer utenom, og i denne forbindelsen tenker jeg også at det ligger et ansvar der – jeg skal ikke drive poetisk utarming av naturen, altså, ikke stikke inn naturbilder og metaforer der det passer seg, det forplikter. Skal jeg skrive om naturen er det ikke naturen som skal underlegges poesien, den motsatte bevegelsen er minst like viktig. Så kan man vel stille seg tvilende til om poesi kan være natur, det kan den kanskje ikke, men den kan i det minste forsøke å ta opp i seg en moralsk måte å forholde seg til naturen på.

Raavand er med i Forfatternes klimaaksjon – som redaksjonssekretær for FKAs nettsider. Høsten 2013 skrev han også et dikt til daværende oljeminister Ola Borten Moe, med en bønn mot oljevirksomhet i Lofoten, Vesterålen og Senja. Han fikk ingen respons (”Moe var ikke lenger oljeminister i oktober 2013, så kan man tenke seg til resten”, skriver han), likevel tror han dikt kan bidra politisk:

– Så absolutt, tenk for eksempel på Göran Sonnevis Vietnam-dikt på 60-tallet i Sverige! Men oftere virker vel poesien og politikken sammen på en helt annen, langsom og mer indirekte måte. Helt konkret fikk jeg et klapp på skuldra av svigerfar, og det var stas.

Full trøkk på familien

– Dine første to bøker har tatt for seg havet (Hvalfall) og skogen (Skoggangssang). Hva er det neste elementet eller sfæren du jobber med? Kommer det ny bok snart?

– Den neste sfæren er vel en slags sammenskriving av havet og skogen, og samtidig kommer et element inn for fullt: familien. Der havet og skogen møtes, møtes også familien, men kan det virkelig bli noen enhet ut av dette møtet? Etter all sannsynlighet kommer det bok til høsten.
– Hvordan jobber du vanligvis: Har du lange strukturerte arbeidsdager/-uker, eller har du noen intense skrivetimer her og der, mens du jobber med andre ting den øvrige tida?

– For tida er jeg så heldig å nyte godt av arbeidsstipendets goder, samtidig som jeg er i ferd med å fullføre en master i Litterär Gestaltning i Göteborg. Det gjør det mulig å vie nesten all tid til skriving, og det går derfor i forholdsvis strukturerte arbeidsdager, uker, måneder. Så er det klart at innimellom må ytterligere litt brødjobbing til, jeg leser litt manus, og akkurat i disse dager jobber jeg også litt på Sagene Bok og Papir, en av Oslos absolutt triveligste bokhandlere.
– Hvor gjennomtenkt eller planlagt er der du skriver, og hvor mye kommer bare der og da? Hvor mye stryker og reviderer du? 

– Det er alltid både en åpenhet for det som kommer, og en hele tiden foranderlig, feilbarlig og pågående plan som støter mot hverandre og jobber sammen. Men jo, det aller meste finnes det en plan med, og veldig mye er strykning og revidering, særlig etter hvert som et prosjekt vokser frem, og det som er skrevet ikke lenger bare skal forholde seg til tekstens, sidens, logikk, men også på et vis skrive seg inn i prosjektets større logikk, og forholde seg til denne. Da blir det mye strykning og revidering og vridning av hjernen, det å forstå logikken i det man skriver er jo vanskelig.

– “Raavands poesi er i stand til å fremkalle en urolig ro over å være til”, skrev Enebakk avis for noen år siden. Det er et så godt sitat at jeg vil gjenbruke det. Hva tenker du selv om det? Er det selve vår væren du vil ha oss til å tenke over?

– Det er jo et vanvittig sitat, sånn som fyller egoet med frisk bris – skummelt. Men ja, det er jo selve vår væren, det er jo det, så pinlig å si, så platt, men jo, det er det. Eller bare det å tenke, tenk! Og tvil! Jeg vil slå et slag for det tvilende mennesket.

Del av et større prosjekt

”Litt av litteraturens magi at ’di verd’ blir ’mi verd’, om ikke annet for noen stjålne øyeblikk av lesning”, skriver Alfanabeten – altså Raavand – som svar på en kommentar til ”Mis fødsel”.

– Kan du si litt mer om hvordan du balanserer rart og internt (’mi’) mot åpent og tilgjengelig (’di’)?

– Diktet «Mis fødsel» inngår i det større prosjektet jeg holder på med for tida, og i dette prosjektet driver jeg og famler meg frem med et nytt personlig pronomen, «mi», som liksom kiler seg inn mellom «jeg» og «vi», og utelukkende brukes om tre søstre som heter H og H og O, og sammen danner et vannmolekyl. «Mi» er liksom denne molekylære entitetens pronomen, en bro mellom «jeg» og «vi», noe midt imellom, en individ-kollektiv røst, men jeg vet ennå ikke om jeg kommer i mål med det, kanskje ender det bare opp som en fiks idé.

Mis fødsel

Hesten står urørlig før den langsomt gir seg til å skritte over himlene, mellom sola og jorda kneler hesten. Det blir helt mørkt. Det blir kaldere. Varmen er for svak til å sette havet i bevegelse. Det som kalles hav trekker seg sammen. Landet kommer til syne. Elvene fryser til is. Eiketreet feller bladene. De nakne greinene strekker seg mot hesten der oppe på himlene.
Jorda blir hav. Det som kalles hav slår mot eiketreet. Eiketreets røtter trekker landet med seg når krona strekker seg mot himlene. Landet stiger opp fra havet. Jorda deler seg i land og hav. Hav slår mot land. Et hvitt skum dannes. Skummet ligner skummet rundt den døde hestens mule. Skummet er landet som reiser seg. Skummet er vannet som salt av blod omslutter alt liv. Skummet er et møte. Mi er skummet. Mi er roten til alt.

Mi er ordene, mens de ennå flyter. Mi er begynnelsen. Mi er barna, og disse barnas mor og far, mi er gjennomstrømmende. Mi er lyset, mi er gløden i solnedgangen, undergangen, eller himmelen over hytta der en mor knytter nevene og steiker torsk til sin døende. Mi er havet som vasker ham klar for det siste måltid. Mi er tvillingsøstre og en til. Mi er vannet som saltes av tårer og omslutter alt liv. Mi er H og H og O. Mi er treenigheten. Mi er trekanten. Mi er formelen.

Mi er det som taler.
Mi er det som tier.
Mi er det som er imellom.

Mi er eika som trenger seg gjennom lagene av tid og kneiser mot stjernene som faller den i møte.

Juryens kommentar

Eit vidtfamnande høgdepunkt

Dette er fleire utdrag frå ein mykje lengre tekst. Eg har vore frekk nok til bare ta med nokre delar frå sluttsekvensen. ”Mis fødsel” er ein på alle måtar uvanleg stor og vidtfamnande tekst. Den spenner opp eit mytisk perspektiv, og både handlande og handlingar fortel om urvesen, tidsmessig og geografisk. Teksten opnar og spreier seg ut og inn i det mytiske rommet, der ting skjer etter andre lovar og heng saman på andre måtar enn i våre vanlege dagar, på våre vanlege vegar.

Som lesar vert ein løfta og overraska og underleg trygg og tankefull. Dette merkverdige ordet ”mi” pulserer og endrar seg, innhaldet famnar og gir slepp, og eg vil ikkje ein gong prøva på å forklara eller omsetja denne poetiske skapingsskildringa til logisk prosa.
Me, eg skreiv nesten ’mi’, i juryen har bare gleda av å formidla at januar var ein månad med svært mange storarta dikt på Diktkammeret. Og i det frodige mangfaldet representerer ”Mis fødsel” eit høgdepunkt.

For juryen,

Helge Torvund

Fakta om Diktkammeret

* Diktkammeret har sidan 8. februar 2001 vore eit forum for dikt. Det er ope kvar dag, heile døgnet.
* Diktlærar Helge Torvund kommenterer utvalde dikt, og kvar månad kårar juryen eit utval finaledikt og ein månadens poet. Med atterhald om lengde blir finaledikta prenta i Dagbladet og presentert påBOK365. I juryen sit Helge Torvund, Kristian Rishøi og Maria Børja.

* Fram til 1. april 2015 var Diktkammeret drive av Dagbladet, som fram til 31. august låg på Dagbladet.no. No lever Diktkammeret som ein sjølvstendig nettstad på Diktkammeret.no og på BOK365.

* Meir enn 40 poetar har debutert som forfattar etter å ha starta skrivinga på Diktkammeret. Det har òg vore publisert fleire diktkammerbøker, sist jubileumsutgåva Å våga seg ut i ord på Samlaget i 2011.
Les også: Debutant som alltid har ord i hodet