Et kyss fra Glasgow

Hils på Hugh «Shuggie» Bain. Han er ikke helt som andre de andre barna, men så har han ikke det helt store utgangspunktet heller. Med en far som dumper familien på en kommunal fylling og en mor som drikker med begge hendene, har lille Shuggie en tøff lodd å bære. For først må han glemme faren og ta seg av moren. Så kan han eventuelt få seg et liv selv. Kanskje.

Dette er fortellingen om Shuggies oppvekst, og det er ikke akkurat noe glansbilde av fødebyen Glasgow Bookerpris-vinner Douglas Stuart gir oss i sin debutroman. Dette er Thatchers åttitall, med nedlagte gruver, enorme sosiale skiller og galopperende arbeidsløshet. I en by som er skakkjørt og voldelig nok fra før.

Douglas Stuart:
Shuggie Bain

Skjønnlitteratur
Gyldendal
454 sider
Oversatt av Hilde Stubhaug

Uttrykkene «Glasgow kiss» (springskalle) og «Glasgow smile» (knivarr i ansiktet) var der lenge før Thatcher, og den dype splittelsen mellom protestanter og katolikker har flere hundre år gamle røtter, og ligger som en ekstra og uoverstigelig konfliktlinje ved siden av de sosiale skillene i den beintøffe byen.

Vakre Agnes

Den femdelte romanen begynner og slutter i 1992, da Shuggie er 16, og helst vil inn på frisørlinjen på yrkesskolen, men i stedet må holde liv i seg ved å ta drittjobbene i en matvarebutikk.

Så er vi brått tilbake i 1981, da lille Shuggie og halvsøsknene bor sammen med mor og bestemor i bydelen Sighthill, der faren Shug også iblant er innom, når han ikke ligger med morens venninner eller andre han treffer i taxien han kjører.

Og her blir vi kjent med vakre, alkoholiserte Agnes Bain, en litt falmet skjønnhet med falske tenner og sortfarget hår, men fremdeles med mannetekket intakt.

Lille Shuggie elsker sin mor over alt på jord, og etter hvert som hun gjør livet ulevelig for alle rundt seg, tviholder Shuggie på kjærligheten til Agnes, og det er også han som må ta seg av henne når alkoholen tar fullstendig overhånd.

Fra Sighthill går ferden til slagghaugene i gruveområdet Pithead litt utenfor sentrum. Det er der pappa Shug dumper hele gjengen i en kommunal leilighet og stikker. Og det er der lille Shuggie bor mesteparten av de vanskelige barneårene. Med de grusomme naboungene som nesten mobber livet av ham og nabokjerringene som kommer og drikker med moren, for ikke å snakke om alle «onklene», som bevæpnet med en pose øl har fri tilgang til vakre, men etter hvert svært slitne, Agnes.

Pugger fotballtabellen

Det er en hjerteskjærende historie Douglas Stuart gir oss, og deler av den er utvilsomt selvopplevd. Forfatteren har nesten alt felles med romanfiguren sin. Han er nøyaktig like gammel som Shuggie, han er født i bydelen Sighthill og har vokst opp uten far og med en alkoholisert mor. Trolig hadde også han andre interesser enn gutter flest i den tøffe byen. I alle fall skulle han komme til å studere design og kunst, og jobbe med klesdesign som voksen.

Shuggie er også opptatt av klær. Og hår. Og ikke av fotball. Som protestant er det forventet at han skal holde med Rangers, men han må pugge tabellen for å ha noe som helst å fare med. «Gers har 22 seire, 14 uavgjort og 8 tap, 58 poeng til sammen. Aberdeen har ….» Nei, Shuggie liker å danse han. Han går «rart» og ser lengselsfullt etter de tøffeste guttene. Det ligger i kortene at han en dag skal skjønne at han er homofil, men som gutt har han ennå ikke kommet dit. Dessuten har han nok med å holde liv i moren sin.

Praktfulle karaktertegninger

Hva er det så som skiller denne boken fra andre «pappa slår og mamma drikker»-historier? Litt av hvert, antagelig. Det er kanskje først og fremst karakterene og fremstillingen av dem. Oppofrende Shuggie, de fortvilte søsknene, som etter hvert ikke kan annet enn å stikke, den selvopptatte drittsekken av en far. Og det er morens kjæreste Eugene, som i begynnelsen er god for henne, før han hjelper henne utpå igjen. Bifiguren Leanne er også nydelig skildret.

Og så er det jo språket: Glasgow-slangen. Dialogene. Beskrivelsen av det uskjønne i drikkingen til Agnes, og alle «onklene», ledsaget av Shuggies desperate fortvilelse.
Det hele ivaretatt på forbilledlig vis av oversetter Hilde Stubhaug. Til og med fotballterminologien i den fotballgale byen sitter som den skal i norsk språkdrakt. Det er bra jobbet.

Et lite ankepunkt i romanen er den stadige hoppingen i synsvinkler. For selv om Shuggie er protagonisten, den det handler om, og som erfarer alt det vonde, så spretter synsvinkelen både hit og dit. Ikke bare til Agnes, men til en hel røys av mer perifere figurer. Ingen stor sak, men noe forvirrende og litt forstyrrende for denne leseren.

Håp

Det går ikke så bra med Agnes, og det ser ikke så lovende ut for Shuggie heller. Men vi håper … Det snakkes om en ny roman fra Stuart. En som skal skildre Glasgow på 1990-tallet, og utover det tiåret gikk det i hvert fall bedre med ham, opphavsmannen. Han kom seg inn på designstudier, først i Edinburgh og deretter London, før han flyttet til New York, der han har jobbet som klesdesigner for flere av de største motehusene ved siden av skrivingen, og nå bor sammen med sin ektemann.

Er det lov å håpe at Shuggie skal komme seg gjennom tenårene med selvrespekten og helsen i behold? Ja, vi håper. Og vi tror. I alle fall håper og tror vi det kommer mer fra den lovlig sent debuterende Douglas Stuart. Shuggie Bain har i alle fall allerede satt spor etter seg hos mange lesere.

ATLE NIELSEN