Brynjulf Jung Tjønn understreker at DnF ikke står bak forfatteroppropet denne uken. Eystein Hanssen påpeker at det en blåkopi an DnFs politikk, og mener diskusjonen har sporet av.
– Først er det viktig å korrigere en faktafeil i tilsvaret til Forfatterforbundet i VG: Det er ikke Den norske Forfatterforening som står bak oppropet og kronikken, men en gruppe forfattere som har tatt initiativet til dette på egenhånd, sier lederen i Den Norske Forfatterforening, Brynjulf Jung Tjønn til Bok365.
Denne uken har det rast en litteraturpolitisk debatt mellom landets to skjønnlitterære forfatterforeninger. Det startet med et forfatteropprop fra flere fremtredende DnF-forfattere i VG på mandag.
Tjønn påpeker at forfatterne i oppropet har reagert på forslagene i kunstnermeldingen om 1) å flytte sekretariatsfunksjonen for Statens kunstnerstipend bort fra kunstnerorganisasjonene og til Kulturdirektoratet, samt 2) endre oppnevningsretten for stipendkomiteen for skjønnlitterære forfattere.
– Vi frykter dette vil endre det litterære systemet, fordi Forfatterforbundet tydelig offentlig har kommunisert at de ønsker en mer markedsstyrt litteraturpolitikk, sier Tjønn, og viser til Forfatterforbundets høringsinnspill til Kunstnermeldingen:
«Bredde og mangfold må ikke alene bestemmes av etablerte premissgivere og utøvere, men må i større grad styres av dem tilbudet er rettet mot. Disse må gis plass som premissgivere. Kulturfeltet må bli bedre til å møte målgruppenes behov og la disse være med på å styre. (…) Litteratur og kunst må gjerne provosere, være vanskelig tilgjengelig, sette dagsorden og utfordre konvensjonelle rammer. Men dette må balanseres med et tilbud som oppleves som tilgjengelig og attraktivt for mange. Kunstfeltet kan ikke alene definere premisser og ressursbruk. De tilbudene er rettet mot, må trekkes sterkere inn i prosessene.»
– Dette står på spill
– Det er staten selv som understreker hvor viktig det er at kvalitet ligger til grunn for utdeling av Statens kunstnerstipend. I Kunstnarkår står det at «målet om å skape kunst- og kulturuttrykk av ypparste kvalitet må liggje til grunn for kulturpolitikken», sier Tjønn, og fortsetter:
– Det tar lang tid å skrive bøker, det tar også lang tid å lese og vurdere bøker. Derfor må det finnes et litterært råd av forfattere som gjennom fagfellevurdering leser alle bøker som blir utgitt og som innstiller til stipend. Dette står nå på spill.
– En stygg, og unødvendig konflikt
– Retorikken i oppropet er helt identisk med Den Norske Forfatterforenings holdninger, og det de selv har ment i innlegg, høringsuttalelser og i samtaler med politikere. Enten så må de ta avstand fra sine egne, eller så er oppropet lik DnF, sier Eystein Hanssen til Bok365, om hvorfor de valgte å adressere sitt motsvar i VG direkte til Den Norske Forfatterforening.
Forfatterforbundet har foreslått «en stipendkomité sammensatt av like mange forfattere fra både Forfatterforbundet og DnF, med et nøytralt medlem i midten». Hansen understreker at forbundet står ved dette forslaget.
– Denne diskusjonen har sporet totalt av. Den handler om hvordan komiteen som skal dele ut statens kunstnerstipend skal se ut. Det litterære råd er et internt råd i DnF, ikke noe hele bransjen har eierskap til. De står selvsagt fritt til å ha de organene de vil ha i DnF, men det er ikke riktig at staten gir denne oppgaven til én organisasjon. Vi er representativt likestilt og har de samme offentlige rettighetene, og da skal vi ha samme rett til en uavhengig komite. Om DnF velger sine folk fra Det litterære råd, er blir deres avgjørelse. Det at DnF gjør dette til en være eller ikke være for litteraturen i Norge, har ingenting med saken å gjøre , sier Hanssen.
Han hevder at konflikten bunner ut i to ting:
– Det er en stygg og totalt unødvendig konflikt. Det er ingen forskjell i kompetansen til de to organisasjonene, og vi tar beslutninger etter den samme forståelsen og kriteriene for å gjenkjenne litterær kvalitet. Dette vet DnF godt, men hamrer videre med en retorikk om at det kun er DnF som har kompetanse. Årsaken til konflikten er at DnF nå mister innflytelse og makt, også økonomisk makt. Strategien de bruker for beholde makta er å snakke nedsettende om kolleger.
Avslutningsvis legger Hanssen til:
– Vi syns ikke det er hensiktsmessig å nøre opp under den konflikten, men vi svarer selvsagt når vi blir angrepet.
