Bokhandlerprisen til Lovrenski

– Det føles deilig. Jeg tror det er undervurdert hvor deilig det er å få til noe sånt, å se at så mange nyter skrivingen min, sier Oliver Lovrenski til Bok365.

Brakdebutanten ble i dag tildelt Bokhandlerprisen, for Da vi var yngre (Aschehoug). Boken har høstet god kritikk, og er en av lesernes store favoritter denne høsten. Boken er i tillegg hittil solgt til 14 land. Lovrenski er tidenes yngste mottaker av prisen – men dog ikke den første debutanten.

Bokhandlerprisen blir stemt frem av bokhandlere over hele Norge. Lovrenski sier at anerkjennelsen fra de som står i førstelinja i bokhandel, føles enorm:

– Dette er folket, dette er de ærligste leserne. Jeg har møtt mange bokhandlere, og de er ærlige folk, ass. Hvis de ikke liker deg, så viser de det. Jeg er blitt spesielt glad i damer 60+ – de er alltid så hyggelige når jeg kommer på besøk. Jeg får alltid klem, og greier. Det er dritkult.

Overveldende lesermøter

Lovrenski har de siste ukene besøkt utallige bokhandlere – og flere skal det bli: Hele 200 bokhandelbesøk står i kalenderen før julen ringer inn. Lovrenski forteller om flere sterke og hyggelige møter med leserne.

– Jeg blir stoppet på gaten, og det morsomste er når det er barn. Voksne er mer sånn: «Har du 2 minutter?», mens barn er rett på: «Oliver Lovrenski, jeg har lest boka di, jeg vil også skrive bok!» Da sier jeg at de skylder meg en bok, og at de må sende meg den når de har skrevet den.

– Hva tenker du om at barn leser boka?

– Jeg fikk spørsmål fra en far, som spurte om datteren på 12 år kunne lese boka mi. Jeg sa det går fint, så lenge hun har noen å prate med når det blir trist. Jeg tror ikke akkurat boken min er et problem, sammenliknet med annet innhold barn blir servert. Jeg tror ærlige skildringer av virkeligheten er sunt å lese. Vi vil ikke ha masse kyniske og pessimistiske kids – men vi vil ikke ha naive barn heller. Jeg tror det er fint at barn og unge, egentlig mennesker generelt, får en forståelse for de mer brutale sidene av verden gjennom litteratur. Å bryte ned de naive veggene vi har rundt oss fordi vi lever så trygt. Jeg tror boka mi kan hjelpe med det, sier Lovrenski.

– Er det noe som har overrasket deg av tilbakemeldinger du har fått?

– Jeg er kanskje mest overrasket over at så mange eldre har lest boka. Det er spesielt mange kvinner over 70 år. De største reaksjonene jeg har fått er fra mødre og bestemødre som forteller at de har mistet sønnene sine til rus, og at de ved å lese boka mi får en annen forståelse for ham som døde, at de blir bedre kjent med barnet sitt. Når man får sånne tilbakemeldinger må man puste litt, jeg skal ikke lyve. Jeg så ikke for meg at boka kom til å bety så mye for folk.

Han tar en pustepause:

– Det er overveldende. Å møte fremmede, som forteller sine dypeste følelser, som gråter foran deg – og at det som forener meg og dem, er noe jeg har skapt. Det pusher meg til å ville skrive mer. Jeg gleder meg til å skrive neste bok, for jeg ser at det jeg skriver faktisk treffer folk.

Jobber med oppfølger

– Det er noe veldig universelt, det handler om vennskap og felleskap. Jeg tror det er noen fellestrekk ved alle oppvekster, detaljene er kanskje annerledes, men somethings never change. I Beatles stjal de bilmerker, i Da vi var yngre stjeler de airpods og jakker, forteller Lovrenski.

– Hvorfor tror du at boken din resonnerer hos så mange lesere?

– Jeg tror det er ærligheten boka er fortalt med. Det er ikke sikkert gutta i historien er gode, det er ikke sikkert de er dårlige heller. I det ene øyeblikket gjør de jævlige ting som gjør at du ikke liker dem, og i det neste er de hos bestemor og vasker opp etter hun har laget vafler til dem. Jeg tror folk kjenner seg igjen i den kompleksiteten – at alle ser litt av seg selv i dem. Vi har alle feil og mangler. Shoutout til redaktøren min Benedicte Treider, som kom med forslaget om at ingen av guttene skulle være for mye helt.

– Visste du hele tiden hvilken historie du ville fortelle?

– Jeg visste det skulle være en osloroman, satt til 2020-2023, og at det skulle handle om en gruppe gutter mellom 15 og 18 år. Men den hadde mange ulike former og avslutninger underveis.

– Nå når jeg skriver på noe nytt skriver jeg bare ned tekster på mobilen når de kommer til meg, og så vet jeg at over tid, så kommer det til å bli tydeligere hva historien skal være. Jeg skriver fort og spontant på mobilen. Det er korte tekster, gjerne med en usving i midten eller til slutt.

Og Lovrenski kommer med en gladmelding til alle lesere:

– Jeg holder på med en oppfølger, om de samme gutta. Det blir veldig gøy.

Håper å bli slått av debutant

– En kompis av meg sa: «Bror, hva skjer? Når jeg snakket sånn her på skolen, fikk jeg kjeft av læreren. Når du skriver en sånn bok, så får du 6’er i VG», sier Lovrenski og ler. Kameratene hans har lest boken, liker den – men er overrasket over suksessen.

– Kompisene mine syns det er litt sjukt at det gikk. Det som fungerer med denne boken er jo det vi pleide å få kjeft for. Vi er vant til at dette ikke er riktig. Vi har alltid vært historiefortellere, men i stedet for at det foregikk rundt leirbålet, var det rundt bordet på kebabsjappa. Vi har ikke tenkt det har noen verdi. Så det å se at historiene våre er verdt noe, og at vitsene våre også er morsomme for andre utenfor den gruppa, har vært kult. Jeg håper det kan inspirere andre til å skrive sine historier, sier Lovrenski – og er tydelig på hvem han håper å inspirere:

– Når jeg utgir neste bok om tre år, håper jeg at jeg ligger på permanent andreplass på bestselgerlista, fordi en eller annen drittunge på 19 år har brakdebutert. Det er sånn det skal være. Det har vært folk før meg, og det må komme folk etter meg. Og de må komme kjapt, sier Lovrenski, og trekker frem Maria Navarro Skaranger og Zeshan Shakar som store inspirasjonskilder.

Julesalget er for alvor i gang – men hvem håper Lovrenski aller mest får boken hans under treet?

– Drømmeleseren min er en kar på 17 år, som strøk i norsk, ikke har vitnemål, vet ikke hva han vil i livet – men som er kjempeambisiøs innerst inne, med masse historier å fortelle. Jeg håper han leser boka mi og tenker: «Hvem faen er han karen her? Hvis han kan, så kan jeg». Og så utgir vi samtidig om tre år. Han slår meg på bestselgerlista og får Bokhandlerprisen. Og så sender han meg en signert bok, med hilsen: «Fuck you – nå er det min tur!» Det er virkelig drømmen min, da kan jeg virkelig si jeg har lykkes som forfatter.

– Helt til slutt: Hvordan skal du feire?

– Jeg har ikke noen store planer. Når alt er sagt og gjort, når det ikke er noen flere bøker å signere, ingen flere lesere å møte, da skal jeg feire. Men nå går det sånn i ett, og jeg vil få mest mulig ut av dette – hver time er verdt noe, sier Lovrenski, før han kjapt kommer på noe:

– Nei, jeg skal faktisk feire med forlaget! Jeg skal ikke lyve. De tar med meg på Theatercafeen på onsdag.