DAGENS SOMMERGJEST: Signe Prøis er forlegger i Camino forlag og bokhander i nystartede bokhandelen Camino BOK. Her skal sommeren tilbringes, sammen med hyttefolk og turister.
Signe Prøis jobber til daglig som oversetter og forlegger i Camino Forlag. Nylig startet hun også en bokhandel i Fredrikstad, Camino BOK. Der skal sommeren tilbringes.
– Hvor tilbringer du ferien?
– I sommer er ferieturen allerede ferdigreist, den gikk til vakre York i England hvor hele svigerslekta mi er fra og det var virkelig en livgivende by å få oppleve! Resten av sommeren skal jeg jobbe i Camino Bok, min nystartede lille bokhandel i Gamlebyen Fredrikstad. Det er bokhandelens første sommer og høysesong for hyttefolk og turister, så da vil jeg sørge for ekte bokskatter å titte i. Men det blir også noen kortreiste sommerturer innimellom slagene, litt telting på Herføl, for eksempel, og besøk til den nye bokhandelen Anton&James i Moelv.
– Hva må en god sommerferie inneholde?
– Bading, bading og enda et bad! Om sommeren bader jeg gjerne flere ganger om dagen, hvis jeg kan. Ellers en god kombinasjon av sol, opplevelse og hvile med familie og venner, og litt luft mellom tankene.
– Hvilken bok er den beste du har lest så langt i år? Og hvilken ligger øverst i bokbunken i ferien?
– Jeg sto i bokhandelen og gråt tidligere i vår, da jeg nettopp hadde fått inn og leste tegneserieromanen Blå er den varmeste fargen av Julie Maroh, utgitt på Minuskel. For en bok! Den satt rett i magen. Bokbunken er ellers høy og jeg leser ofte flere bøker samtidig, pluss at vi i sommer leser gjennom oversettelsene til det som blir en råsterk antologi i crónica-sjangeren og kommer på Camino Forlag til vinteren. Den kan man bare glede seg til!
– Hva ville vært tittelen på boken om ditt liv?
– Uff, nei, si det. Høyt og lavt?
– Automatisk fraværsmelding eller litt mailsjekking fra stranden?
– I år sjekker jeg mailen hele sommeren!
– Hva står på bordet hvis du får velge ditt perfekte sommermåltid?
– Nordmørskreps og Dahls pils, stekt ørret, norske jordbær og rips smaker veldig av sommer for meg.
– Hvem ville du invitert til bords, hvis du ikke kunne velge familie eller kjæreste?
– Å, da skulle jeg slått ut hele bordet og invitert det bugnende knippet av kloke venninner jeg har, både nye og gamle, og sittet til vi ikke orket mer og snakket om livet, døden, kjærligheten, verden, meningen og dumskapen og sånn!
– Ditt beste ferieminne?
– Det er vanskelig å velge mellom utrolig mange fine ferier jeg har hatt oppigjennom, men jeg husker euforien da vi tilfeldigvis ble boende ute på Korsholmen på Smøla og fikk tre dager uten annet enn grønt, klart vann, lyden av vinden og villsauene i gresset og dønningene fra Norskehavet, lukten av fjæra og den enorme himmelhvelvingen over oss. Og blandaball!
– Hvem i Bok-Norge vil du helst gi en blomsterbukett?
– Alle små og uavhengige litteraturformidlere av ulike slag som fortsetter å drive tross den evige kampen for å få det til å gå rundt. Det føles håpløst til tider, men den norske bokverdenen blir så mye trangere uten. Så ikke gi opp!
– Hvis du fikk være kulturminister for en høst – hva er det første du ville gjort?
– Styrket innkjøpsordningen for oversatt litteratur, regulert bokforhandlerrabattene etter forlagets størrelse, subsidiert alle kulturtilbud sånn at absolutt alle kan bruke dem, åpnet for at norske byer tilrettelegger for mer kultur i gatebildet, samarbeidet med Utdanningsministeren om å gjøre det obligatorisk for norske videregåendeelever å reise ut på utveksling en tid og leve en periode i en kultur som ikke nødvendigvis ligner den norske.
– Hvilken overskrift håper du å se på BOK365 til høsten?
– Innfører automatisk innkjøpsordning for oversatt litteratur.
– Dere som kun utgir oversatte forfattere; hvilken oversatt forfatter er en uoppdaget perle?
Hvis jeg bare får velge én vil jeg trekke fram Tatiana Ţîbuleac fra Moldova. Vi utga høsten 2020 debutromanen hennes, Sommeren mamma hadde grønne øyne, i Sindre Andersens oversettelse fra rumensk. Nå venter vi på roman nummer to fra trykk, Flaskehagen. Den vant EUs litteraturpris i 2019 og er en fortelling om å vokse opp i Moldova i Sovjet-tiden, om søken etter språklig og kulturell identitet og koblingene som forener oss med fortiden vår. Ţîbuleacs stemme er så rå, i forstanden vakker og ubarmhjertig på samme tid, og ligner ikke noe annet jeg har lest. Det gjør heller ikke en annen av forfatterne vi utga i forlagets spede start koronaåret 2020, nemlig den argentinske transkvinnen, forfatteren og skuespilleren Camila Sosa Villada, og romanen Slemme piker, som hun vant den anerkjente Sor Juana Inés de la Cruz-prisen for. Jeg har blitt litt flyttet på av begge disse to!
