Årets første debutantspalte – Psykologkrim

Andrine Bruland debuterer som forfatter med Avviksmelding, utgitt av Cappelen Damm. 

– Kort fortalt: hva handler boken din om?

– Boken starter med at Jonas, en ung mann, er på vei inn i Bergen fengsel etter at en kjent ungdomscoach har blitt drept. Så hopper historien tilbake til første klasse på barneskolen, og veien hans frem til fengselet.

Parallelt er det en nåtidshistorie med den nokså tilknytningsskadede psykologen Luna, hennes klienter og deres hemmeligheter, og bestevenninnen som er politi.

En rød tråd er utenforskap på ulike måter, og det å mislykkes på arenaer som er viktig for å ha det godt i livet.

– Hvorfor skrev du akkurat denne boken?

– Min første jobb som psykolog var i Bergen Fengsel, og jeg ble overrasket over hvor mange helt vanlige mennesker, med vonde historier, som stod bak fryktelige handlinger. Det var både vanskelig og veldig lærerikt å erfare at jeg ikke lengre kunne putte mennesker i enkle bokser og kategorier. Dette forsøker jeg også å leke meg litt med i boken. Hovedpersonen Luna er i utgangspunktet ganske irriterende. Men jeg er spent på om leseren kan bli glad i henne likevel, når de kommer tett på hodet hennes. Det samme gjelder for så vidt Jonas. Men han er det mye enklere å bli glad i.

Jeg er generelt veldig glad i sånne Jonaser som ikke finner seg til rette i dagens skolesystem, og håper alle andre også kan bli det.

– Har du alltid hatt en forfatterdrøm? Og hvordan føltes det å endelig kunne kalle seg selv forfatter?

– Ja, det har jeg faktisk, så lenge jeg kan huske. Jeg har notatbøker med krimfortellinger fra jeg var 6 år gammel, og jeg brettet ark sammen til hefter og lagde små bøker med nattahistorier til lillebrødrene mine.

Jeg tror ikke jeg har vent meg til at jeg faktisk kan kalle meg forfatter helt enda, men det er veldig kult. Da jeg skulle se på et lokale til lanseringsfesten min sa innehaveren «Are you the writer?» Og jeg bare «ehehe, yes…»

– Hva leser du helst selv?

– Jeg leser helst krim eller romaner. Jeg elsker bøker som har vekt på relasjoner og samspill, der jeg virkelig føler at karakterene er levende mennesker, beskrevet slik at jeg føler på vegne av dem. Jeg er også glad i bøker med stemmer fra innsiden av et miljø jeg ikke kjenner så godt til fra før, f.eks. tvangsekteskap eller livet på sjøen.

Forbilder innenfor krim er Karin Fossum, Camilla Grebe og Randi Fuglehaug. Ellers er jeg begeistret for blant annet Trude Marstein. Den beste boken jeg leste i fjor, og kanskje på mange år, var «Jævla menn» av Andrev Walden.

– Hva er det beste skrivetipset du har fått på veien til å bli forfatter?

– «Show, don’t tell» er jo en klisje, men det er virkelig forskjellen på en god og en dårlig historie. Det kan være vanskelig å se i sine egne tekster, så jeg har fått tilbakemelding på det noen ganger i prosessen med denne boken. Man merker veldig godt i andres tekster når du som leser ikke får lov å tenke selv, og det er irriterende. Så det håper jeg at jeg har lykkes med nå.

Ellers så var noe så enkelt som å lagre nye versjoner et helt mindblowing tips. Jeg hadde litt berøringsangst på tekstene mine, frykt for å ødelegge noe bra med å begynne å klippe og stokke rundt på ting. Men så sa Sarah Natasha Melby at jeg bare kunne lagre en ny versjon før jeg begynte å redigere, og det var gull verdt. Og jeg har aldri til nå hatt behov for å gå tilbake til eldre versjoner, så det er tydeligvis bare en mental greie.

– Beskriv din skriverutine? 

– Jeg har et notat på mobilen hvor jeg skriver ned ting som popper opp, for det skjer jo hvor som helst og når som helst. For eksempel «hva hvis en liten gutt blir borte på 17.mai». Jeg skriver bare ned akkurat det kjapt, og har en lang liste med sånne ting. Så må jeg rydde god plass i kalenderen til å faktisk skrive. Det må helst være tomt på vaskerommet, middag handlet inn, alle ungene har planer, og mange timer til rådighet. Og da plukker jeg fram en av disse setningene fra notatet som appellerer til meg den dagen, og skriver til det er tomt i hodet. Så må jo alt dette sys sammen og klippes og sjongleres med til slutt. Men jeg liker å ha et skjelett før jeg begynner på en historie. Sånn hvem, hva, og hvorfor i hvert fall.

Man kan jo ha skrivesperre på ulike måter. Hvis det dreier seg om kreativ skrivesperre, så tenker jeg at man bare må slappe av, finne tid til seg selv, gjøre ting som gjør en glad en periode. Ikke stresse med det, så kommer det. Hvis det er mer i den kjedelige rydde-og-sy-sammen-fasen, så handler det mer om disiplin for min del. Da må jeg sette meg ned og skrive ned hvilke problemer jeg har, og ta tak i ett om gangen.

«Ok, i dag er målet mitt å finne ut hvorfor det kapittelet der er så kjedelig.» Så bruker jeg gjerne venninner eller kjæresten min for et blikk utenfra. Jeg tror det er viktig å tenke et steg om gangen for ikke å bli overveldet. Tre setninger er alltid mer enn ingenting.

– Er det noen andre debutbøker du personlig gleder deg til dette året?

– Den neste i bunken nå er den nyeste til Camilla Grebe, «låneren», som hun har skrevet med sønnen. Så gleder jeg meg til «InstuKid», og ikke minst «Spuria». Sistnevnte så jeg et innslag om på God Morgen Norge, og det gjorde sterkt inntrykk.

– Hva vil du at leserne skal sitte igjen med etter å ha lest boka di?

– Jeg har to drømmer som virkelig ville vært fantastisk å få tilbakemelding på. Det ene er om jeg har klart å røre noen, for det er vanskelig å få til i skriftlig form. Det andre er at man som leser kan ha fått en økt forståelse og varme for ulike mennesker som det kanskje i utgangspunktet er litt vanskelig å forstå og like.

– Har du noen planer for «den vanskelige andreboka»?

– Jepp, der er skjelettet på plass og notatlista full. Nå gjelder det bare å få tømt vaskerommet og sette seg ned med tastaturet. Psykologen Luna blir med videre, og denne gangen er hun motvillig sendt på rehabilitering med en gjeng ulike karakterer hun ikke har lyst å tilbringe tid med. De befinner seg på en øy, og mens den eneste tilgjengelig båten er på fastlandet, blir en av pasientene funnet drept…