– Kanskje er det viktigste i livet ikke å skaffe seg alt man vil ha – eller å oppnå alle mulige storslagne mål. Kanskje det viktigste er å rekke ut hånden til den som kjenner seg liten eller svak, sier Frida Nilsson.
Frida Nilsson er en av Sveriges mest anerkjente barneboforfattere. Hun har blitt tildelt en rekke høythengende priser og har vært nominert til Augustpriset og Nordisk råds barne og ungdomslitteraturpris en rekke ganger, blant annet for suksessbøkene Ishavspirater og Apestjernen.
Sistnevnte ble utgitt i norsk oversettelse i fjor – til god kritikk fra norske anmeldere, hele 16 år etter boken utkom i Sverige.
– Det er selvsagt hyggelig at boken har fått leve et så langt liv – og jeg håper den kommer til å fortsette å finne nye lesere i fremtiden. Jeg leser selv bøker som ble skrevet for 30–40 år siden for mine barn, så jeg vet at det er mulig å skape fortellinger som kan kjennes aktuelle lenge etter at de ble til, sier Frida Nilsson.
Denne høsten er Nilsson igjen norgesaktuell, denne gangen med romanen Linnormenes land (Aschehoug).
– Alle bøkene mine tar utgangspunkt i noe personlig, også Linnormenes land. Jeg har dedisert boken til guttene mine Sven og Ingmar, fordi den i stor grad handler om dem og deres forhold.
Sammenliknet med Lindgren
Frida Nilssons bøker har tidligere blitt sammenliknet med Astrid Lindgrens univers. Det er en sammenligning hun tar med knusende ro:
– Hvis sammenlikningen hadde kommet tidlig i mitt forfatterskap, så tror jeg det hadde blitt litt for tunge forventninger å bære. Men innen kritikerne begynte å nevne meg og Astrid Lindgren i samme åndedrag, hadde jeg allerede utkommet med et titalls bøker – blant annet Apestjernen – som ikke var særlig nært beslektet med Astrids bøker.
Sammenlikningen med den svenske barnebokdronningen ble ikke mindre aktuell med den svenske utgivelsen av Linnormenes land. Boken følger to foreldreløse brødre, Sem og Immer, som får tilbud om å bli barna til den barnløse dronning Inda – som er av de magiske linnormene. Guttene trives i starten, men etter hvert begynner dyrene som jobber på slottet å oppføre seg underlig.
Mange vil nok utfra denne handlingen trekke sterke assosiasjoner til Lindgrens Brødrene Løvehjerte. Men Nilsson avviser at boken har vært en inspirasjon:
– Ettersom jeg er oppvokst med Astrid Lindgrens bøker, kan man slå fast at alle hennes tekster på et eller annet vis har formet meg og mitt forhold til barnelitteratur. Men hverken når jeg skrev Linnormenes land eller noen annen bok hadde jeg noen av Astrids fortellinger som direkte inspirasjonskilde. Det største slektskapet jeg selv kan se mellom våre forfatterskap finnes hos Madicken og Hedvig – men at det fantes så mye av Madicken i Hedvig visste jeg ikke da jeg skrev. Det var noe jeg oppdaget mange år senere, da jeg begynte å lese Madicken for barna mine.
– Det blir morsommere sånn
– Jeg er ikke så interessert i sjangre eller å plassere mine bøker i dem, forteller Nilsson, og legger til at hun aldri har vært bevisst på at det er nettopp fantasy hun ofte skriver:
– Jeg visste faktisk ikke at det var fantasy jeg skrev da Ishavspirater ble til. Jeg tenkte at jeg skrev en saga, men jeg er kanskje litt gammeldags.
Nilsson mener det er uvesentlig hvilken gruppe bokhandlerne plasserer henne i:
– Uansett hva jeg skriver, og i hvilken hylle jeg havner, så vil jeg bygge en egen verden med forutsetninger som skiller seg fra den vanlige verden. Hvorfor? Jo, rett og slett fordi det blir mye morsommere sånn.
En helt kan man faktisk bli
Nilsson hevder at ved siden av å skrive en spennende historie, ønsker hun også å diskutere ulike temaer med leserne sine.
– Hva ønsker du å diskutere med leseren i «Linnormenes land»?
– Menneskers mot og evne til å kjenne empati opp mot naturlovene hvor den sterkeste overlever. Hva skiller mennesket fra dyret? Hvor går grensen mellom ondskap og menneskets drifter? Behøver man eie en viss mengde mot for å få lov til å kalle seg menneske?
Hun legger til at det ikke nødvendigvis må være disse spørsmålene leserne sitter igjen med etter å ha lest Linnormenes land:
– Mest av alt vil jeg at de skal få mange timers skjønn lesing og en sjanse til å forsvinne fra tid og rom for en stund. Når de har lest ferdig hadde det vært fint om de fikk med seg dette: kanskje er det viktigste i livet ikke å skaffe seg alt man vil ha – eller å oppnå alle mulige storslagne mål. Kanskje det viktigste er å rekke ut hånden til den som kjenner seg liten eller svak, til den som opplever å stå utenfor. Man må ikke bli Greta Thunberg, men en helt kan man faktisk bli – med en liten innsats.
