Etter 38 år med utgivelser mottok poeten Øyvind Berg Gyldendalprisen i ettermiddag.
Noen poeter ser ut til å dyrke sitt format hele livet, men i fjor kom to lyrikere med sin aller første roman. Knut Ødegård (74) var den ene. Øyvind Berg (61) var den andre og Berg ble feiret i Gyldendalhuset i ettermiddag. Prisen er på hele 500.000 kroner. Romanen ble også det første juryleder Geir Mork nevnte i sin tale:
– Gjennom snart fire tiår har Berg gitt oss et stort og sjelden mangfoldig poetisk forfatterskap. Forfatterskapet rommer også flere viktige gjendiktninger. Fremst av disse er Paul Celans forfatterskap. Og sist høst slo Øyvind Berg til med den vittige og burleske Roseromanen.
Debut i 1982
– Fra første bokstav i offentligheten i 1982 har Berg vist oss at poesi og det poetiske kan være en fri og overlegen måte å tenke, erfare og kommunisere på – om det menneskelige og det umenneskelige. Med dette har Øyvind Berg suverent fylt kriteriene for å motta Gyldendalprisen.
Poeten Øyvind Berg har få begrensninger i hva han interesserer seg for. Sist høst skrev han overraskende en roman om noe av det retorisk mest ødelagte i poesien – en rose er en rose er en rose – skrev Gertrude Stein. Det vet Berg. Men hva han vet om rosenes historie og rosenes utvikling, er forbløffende. Berg har også skrevet innforstått om penger, pengefolk, skattefuter og annet som har en plass i kulturen. Det er derfor passende at med Gyldendalprisen følger 500 000 skattefrie kroner som nå tikker inn på poetens konto.
Øyvind Berg med sine til nå 15 diktutgivelser tatt plass som en betydelig og skarp poet. Hans utvalgte dikt fra 2016 har den talende tittelen Offentlig ømhet.
Viktig gjendikter
Videre sier Geir Mork i talen:
– I et essay om et av sine formende forbilder, Henrik Wergeland, skriver Øyvind Berg dette: «Han var klartenkt og systematisk. Hans kjærlighetsevne var stor, men ikke altomfattende. Også hatet hans lå helt oppe i dagen.» Dette er en karakteristikk som også kunne passe på forfatteren Øyvind Berg.
I sine essay gir han oss dertil innsikt i hva poesien retorisk gjør. Det Øyvind Berg for eksempel har skrevet om Jan Erik Vold, er noe av det beste som er skrevet om Volds poesi.
I sine gjendiktinger, som er en selvstendig og viktig del av forfatterskapet, bruker Berg både sin filologiske lærdom og sin poetiske fantasi til det noe av det aller beste for litteratur på norsk språk. Slik er gjendiktningene av Heiner Müller, Bertolt Brecht, William Shakespeare og Paul Celan viktige deler av Øyvind Bergs forfatterskap.
Legg så til at Øyvind Berg gjennom 15 år var en av krumtappene i avantgarde teatergruppa «Baktruppen», som skuespiller og forfatter.
– Modig stridsmann
Underveis i sitt poetiske løp har Øyvind Berg vist seg som en modig stridsmann, når han har funnet det nødvendig. Som når Bokklubben med sin utgave i Verdensbiblioteket av Paul Celans Dikt, i Øyvind Bergs gjendiktning, utstyrte dette med et forord som ifølge Bergs offentlige protest – konsekvent nedvurderte «Paul Celans tilknytning til tysk og annen europeisk litteratur, mens hans jødiske natur blir oppvurdert». Samme selvstendige motet viste Berg sommeren 2014 med sin harde kritikk av tildelingen av Ibsenprisen til Peter Handke. I den uvanlig heftige og interessante kulturfeiden som fulgte, sto Berg likeverdig mot andre mottakere av Gyldendalprisen som Knausgård, Hjorth og Fosse.
At poeten Øyvind Berg skulle «debutere» som romanforfatter høsten 2019 må kunne sies å være en betydelig overraskelse. Og bare for å ha sagt det – det er ikke derfor han får Gyldendalprisen. Men derimot for at han med Roseromanen ga en overbevisende aktualisering av sitt forfatterskap, også ved å vise hva poeten kan gjøre med romanen. Det Berg her gjør ligner på lite annet av det som foregår i norsk litteratur. Her er et underfundig plott med et klassisk forbyttingsgrep med to mannlige protagonister. Her er innsikt i rosenes kulturhistorie, og i forbifarten ypperlig formidling av skriftene til gartneren og roseutvikleren Arne Lundstad. Eller hva som er forskrevet i kongelig etikette og hvor barokt galt det kan få når dronning Elisabeth blir utsatt for den liflige duften av en variant av Donaldrosen som vår mann har podet fram. I det fine alvoret og humoren i beskrivelsene av mennesker og roser, natur- og kulturhistorie kan Øyvind Bergs Roseromanen i aller beste forstand minne om svenske Kerstin Ekmans to vidunderlige sakprosabøker, Herrarna i skogen og Gubbas hage.
Så med tanke på fortsettelsen av forfatterskapet, gjerne mer av dette!
I legatstyret sitter Kaja Schjerven Mollerin, forfatter og kritiker, Tone Selboe, professor og forfatter, samt Tonje Vold, førsteamanuensis og forfatter. Geir Mork er legatstyrets leder.
