Den kjente krimbloggeren Geir Tangen debuterer som krimforfatter selv. Med bravur.
Maestro heter den selvpubliserte boken, og den er velkomponert, velskrevet, morsom og brutal. Kort sagt: En skikkelig krim, med noen frekke, overraskende vendinger på slutten.
Men først skal vi tilbake i tid. Til sensommeren 2010, da stjernereporter Viljar Ravn Gudmundsson i Haugesunds avis står foran et skup av de sjeldne.
Men vi aner uro …
Og ganske riktig. I «nåtid», i dette tilfellet høsten 2014 er det ikke mye igjen av stjernereporteren. Han gir stort sett f… i et meste, gidder så vidt gå på jobb og er en plage for sine omgivelser.
Geir Tangen:
Maestro
Mata forlag
375 sider
Men en dag får han en epost med varsel om et drap.
Og noen dager senere: en ny epost. Et nytt varslet drap. Viljar må i aksjon igjen – i et ufrivillig tospann med politikvinnen Lotte Skeisvoll. Det viser seg at morderen – Maestro – legger igjen små spor i epostene sine, og snart skjønner både politi og journalist hvor de må begynne å lete.
Vrimler av krimklisjeer
Det er altså intet mindre enn en seriemorder løs i Haugesund. Og det er helt greit. Det har jo vært opptil flere seriemordere løs i Henning Mankells Ystad også, og den byen er enda mindre enn Haugesund, så det går bra. For vi har med en forfatter som kan kodene å gjøre. Her vrimler det av krimklisjeer, og det er som det skal. Den forsofne journalisten er med, den illsinte og krevende redaktøren er med, politikvinnen i tidsklemme, drittsekken fra Kripos i Oslo. Og den altvitende, slue seriemorderen som legger ut spor, men alltid er et skritt foran politiet, er med – og kommer til orde selv mellom kapitlene.
I tillegg trekker den nybakte forfatter inn en rekke av sine mer etablerte kolleger i plotet, så Jo Nesbø, Karin Fossum, Gunnar Staalesen med flere er indirekte med i handlingen etter hvert som Maestro og folkene som jager ham nærmer seg den dramatiske og overraskende slutten.
Står fjellstøtt
Språklig flyter det også fint, med frekke bilder og formuleringer. Som når Viljar er på fylla på Captain’s Capin <Cabin???>, puben med «den litt for brune etiketten»: «Drøyt fire timer etter at han hadde åpnet dørene og gått inn i lokalet var han omsider kvitt angsten». Og fyllesyken dagen derpå er beskrevet av en kjenner: «En tung og sirupstreig hjernemasse forsøkte forgjeves å gjøre noen koblinger».
Og verre (eller bedre) blir det etter hvert som han våkner.
At Geir Tangen tør å skrive bok selv etter å ha anmeldt andres krimbøker på bloggen sin gjennom flere år, står det respekt av. Fallhøyden er ikke spesielt liten. Men han kommer ned på beina og står fjellstøtt til 19 i stil.
Jeg antar det kommer mer. På eget forlag eller ikke.
ATLE NIELSEN
