SAKLIG ONSDAG: Trond Henriksen ble stemplet som Norges farligste mann. Dette mener han er lysår unna den faktiske situasjonen, noe han gjerne vil fortelle i sin debutbok «Ingen murer er for høye».
Som ung gutt oppvokst på Vålerenga hang Trond Henriksen mer i trappa til Østbanehallen enn i klasserommet. Han var i et dårlig miljø, og første gang han ble arrestert hadde han ikke engang nådd den kriminelle lavalderen på 14 år.
Etter flere turer inn og ut av fengsel, flere oppsiktsvekkende ran og ikke minst den kjente episoden hvor Henriksen kidnappet en politimann, fikk han i 1991 stempelet som Norges farligste kriminelle.
Etter å ha sonet sin siste dom i Halden, ble Vålerenga-gutten like godt igjen i byen. Det var gjennom lokalradioen at han fant veien tilbake til samfunnet. I dag er han aktiv i samfunnsdebatten, foredragsholder og han arbeider forebyggende i skoleverket – og nå er han også forfatter.
Navn: Trond Henriksen
Aktuell med: Ingen murer er for høye (Aschehoug)
Hvorfor valgte du å skrive akkurat denne boken?
Fordi jeg håper at min historie kan utgjøre en forskjell. Vise de mekanismene som utgjør om livet ditt blir bra eller kan gå til helvete. Så ønsker jeg å hedre de menneskene som er blitt borte, men ikke glemt. Og sist men ikke minst, gi mennesker håp om at det nytter å forandre seg, selv for de mest håpløse.
Var det vanskelig å skrive en så ærlig bok?
Det er absolutt det vanskeligste jeg har gjort i livet. Jeg brukte fire år på å skjønne hvordan den skulle skrives. Jeg gråt og spydde om hverandre, mens andre dager var fylt av latter. Jeg måtte ta et oppgjør med meg selv, åpne de innerste dørene og la skammen komme til overflaten. Det har vært en fantastisk indre reise på godt og vondt.
Når vil du si at vendepunktet i livet ditt kom?
Det har forsåvidt vært flere av dem gjennom livet, men det var nok siste gang i Halden fengsel. Her fikk jeg muligheten til å jobbe ute i en lokalradio i Halden. Det var disse menneskene som hadde troen på meg som utgjorde den store forskjellen.
Hvordan er det å ha blitt omtalt som «Norges farligste mann»? Følte du noen gang at dette var en passende beskrivelse?
Jeg syntes det var fryktelig urettferdig. Er klar over at jeg kunne være farlig i enkelte situasjoner, men stemplet som Norges farligste er lysår unna.
Hva vil du si til ungdommen som er i samme situasjon som du var på deres alder?
Det viktigste et menneske har er livet og friheten. Med rusmisbruk og kriminalitet kan man lett miste begge deler.
Har du fått mersmak på forfatterlivet? Kommer det flere bøker?
Jeg skriver litt på en roman om dagen. Gleder meg over at fantasien får utløp etter noen år med harde fakta. Så er det bare fremtiden som kan vise om det var et klokt valg.
Tre egne favoritt dokumentarbøker som du vil anbefale videre?
Jens Bjørneboe – Politi og Anarki
Eirik Jensen – På innsiden
Gregory David Roberts – Shantaram
