DEBUTANTSPALTE: Psykologiprofessor Elisabeth Norman hadde det så gøy underveis i skriveprosessen at hun ble skuffet da manuset var skrevet ferdig. Nå er hun aktuell med en mørk novellesamling der hun fletter sammen hverdagsdrama og true crime.
– Kort fortalt: hva handler boken din om?
– Boken består av fem fortellinger om helt vanlige mennesker som strever med problemer mange av oss kan kjenne oss igjen i: utroskap, sjalusi, en irriterende svigermor, en kjæreste som roter, en ektefelle med demens. For hver av de norske historiene fletter jeg inn en true crime-historie. Dette er ekte historier jeg har funnet på nettet. True crime-historiene handler om et menneske et sted i verden som en gang befant seg i en liknende situasjon, men som gikk mer drastisk til verks. Boken er ganske mørk, men har også noe humoristisk over seg, uten at det nødvendigvis var intensjonen. Den er knapp i stilen og går fort å lese.
Elisabeth Norman:
Uten sammenlikning for øvrig
Gyldendal
304 sider
– Hvorfor skrev du akkurat denne boken?
– Det er vanskelig å være menneske, og noen ganger havner vi i situasjoner som er nesten uutholdelige. Sånn sett er det nesten rarere alle de gangene det ikke tipper over for folk, enn de gangene det faktisk gjør det. Helt siden jeg var liten har jeg blitt fascinert, nysgjerrig og litt redd når jeg leser om kriminalsaker i avisen. Særlig hvis drapspersonen var noen som tilsynelatende levde et helt normalt liv som du og jeg. Hva var det som skar seg? Hvor tilfeldig var det at det gikk som det gikk? I boken tar jeg utgangspunkt i denne dype fascinasjonen for folks mørke sider.
Mens jeg skrev boken ble jeg veldig ensporet, og manuset skrev jeg ganske raskt. Jeg hadde det utrolig gøy underveis. Så gøy at jeg var litt skuffet da manuset var ferdig skrevet – jeg skulle gjerne ha holdt på med dette prosjektet enda lenger.
Har du alltid hatt en forfatterdrøm?
– Jeg har bestandig likt å skrive, og like lenge drømt om å bli forfatter. Som tenåring skrev jeg virkelighetshistorier som jeg sendte inn til ukeblader for å tjene penger. På den tiden hadde jeg ikke rukket å få noe særlig livserfaring, og hadde dermed fint lite selvopplevd å skrive om. Derfor diktet jeg opp historier som var så fjerne fra mitt eget liv at da de endelig kom på trykk, slet jeg med å kjenne igjen hvilke historier som var mine. Jeg har skrevet i alle faser av livet, og har mye forskjellig liggende – dikt, noveller, romanmanus. For noen år siden bestemte jeg meg for å ta skrivingen mer på alvor, og søkte forfatterstudiet ved Universitetet i Tromsø, der jeg gikk i 2022-23.
– Hvordan føltes det å endelig kunne kalle seg selv forfatter?
– Det føles stort å ha en skjønnlitterær utgivelse på Gyldendal. Samtidig kjennes det som om jeg burde skrive enda en skjønnlitterær bok før jeg kan kalle meg selv en ekte forfatter.
– Hva leser du helst selv?
– Jeg leser helst norsk samtidslitteratur. I perioder kan jeg også lese en del krim. Og så leser jeg mye psykologisk faglitteratur i forbindelse med jobben min som psykologiprofessor ved UiB.
– Hva er det beste skrivetipset du har fått på veien til å bli forfatter?
– Å skrive hver dag, også når du ikke føler deg inspirert, fordi de gode ideene og formuleringene ofte kommer underveis i skrivingen. Det nytter altså ikke å sitte og vente på at inspirasjonen skal slå ned i deg. Selv om det selvfølgelig også kan skje.
– Beskriv din skriverutine?
– Hver kveld før jeg legger meg, gjør jeg kaffetrakteren klar. Jeg står opp tidlig, og med en gang trakteren er ferdig setter jeg meg i den uergonomiske 1950-tallslenestolen min og skriver. Hvor lenge jeg blir sittende og skrive, avhenger av timeplanen den dagen. Noen dager får jeg bare skrevet en halvtime før jeg må gjøre meg klar for selve arbeidsdagen. I helgene hender det at jeg blir sittende i mange timer. Om kvelden er det umulig for meg å skrive. I beste fall kan jeg redigere tekst eller drive med litt research på kveldstid. Men den gode skriveenergien har jeg bare om morgenen.
– Hvilke bøker gleder du deg selv til å lese i år?
– Når jeg er inne i intense skriveperioder, leser jeg lite. I sommer skal jeg få lest noen av bøkene som har blitt liggende ulest det siste året. Blant annet skal jeg lese «Jeg kan ikke trylle» av Marianne Teie, «Alle elsker Kari» av Erik Eikehaug og «Terapeutens jul» av Linda Sandbæk. Jeg har nylig overtatt en del av den enorme boksamlingen til min far, som døde i fjor. Dermed blir det kanskje også å lese noen av skattene han etterlot seg. Der er mange historiebøker, mye engelsk og amerikansk litteratur, mange norske klassikere og en god del sjøfartslitteratur.
– Hva vil du at leserne skal sitte igjen med etter å ha lest boka di?
– Jeg vil at leserne skal bli berørt. Aller helst vil jeg at de både skal ha ledd og grått litt, og kjent seg igjen i noen av følelsene og desperasjonen jeg beskriver. I beste fall håper jeg at noen kan finne trøst i boken min, gjennom måten jeg beskriver allmennmenneskelige erfaringer på. Jeg har allerede fått tilbakemeldinger fra flere som sier at demensteksten berørte dem. Det gjør meg både glad og trist.
– Har du noen planer for «den vanskelige andreboka»?
– Jeg har noen ganske konkrete planer, og er godt i gang med skrivingen. Jeg er redd for å si for mye om det, men kan røpe at også dette blir noe litt mørkt.
