ANMELDT: Vakker bok om fordums prakt og storhet.
Det er ikke lenge siden jeg var tilbake i mitt Folkets hus. Jeg hørte et foredrag av en av bevegelsens stjerner på grunnplanet, Martin Kolberg, en sosialdemokratisk tradisjonsbærer og en engasjerende taler. Han holdt forsamlingen på tå heve i en og en halv time, uten manus, bare med stikkord, men ordene ble meislet av grunnfjell. Det er talerens første bud: Å vite hva du står for.
I denne boken får jeg vite at Folkets hus i Ski ble bygd i 1918. Det er i arbeiderbevegelsens byggende år. Først ble bevegelsen formet, så formet den samfunnet. Hvis veggene kunne snakke, kunne de forfalt om mange fremragende agitatorer. Jeg har selv hørt Einar Gerhardsen snakke mykt, men fast til forsamlingen, jeg har hørt en Reiulf Steen male klassesamfunnet på veggen.
I morgen stryker jeg forbi Norges eldste Folkets hus som fortsatt er i bruk. Det er en heller beskjeden trebygning på Spjær på Hvaler, reist av steinarbeidere på granittbruddet i 1898. De trengte å organisere seg og de trengte et sted å møtes i kamp for bedre sosiale forhold. I dag er steinbruddet omgjort til Brottet, et lokalt amfiteater. Folkets hus på Spjær ble pusset opp av ildsjeler til 100-års jubileet, og er fortsatt i bruk som forsamlingslokale.
Fortid og nåtid
Folkets hus har fått sin bok. Forfatterne skriver at det skal handle om nåtid, men det er ikke mulig verken for forfatteren eller for leserne å se bort fra arven.
Det er en praktutstyrt bok, rik på bilder og relativt sparsom på ord. En folkets coffee-table-bok. Bildene forteller om bedre tider, vi ser inventar og overflater som i dagens boligmeglerspråk er hus med potensiale. Fotografen fanger mange talende detaljer. I et hvert forsamlingshus må det stables stoler. 24 bilder av stoler i stabler og rundt møtebord på side 10 og 11. Det er ikke siste mote. I det fleste offentlige og private kontorbygg er slikt hevet ut for lengst. Men rørstolen med formpresset finér er flott, et møbelhåndtverk med vintage-kvaliteter.
Slottet i Sauda
Line Scheistrøen og Sissel M. Rasmussen:
Folkets Hus
Res Publica forlag
302 sider
Kjartan Fløgstad har en prolog om Folkets hus i Sauda. Det er ikke et avlangt trehus som mitt Folkets hus, men en staselig murbygning, som det sømmet seg et industrisamfunn med 1400 mann i arbeid på smelteverket. Huset spilte en viktig rolle, men ved årtusenskiftet så det ut som rolla var ferdig spilt. Det var nedslitt. Heldigvis ble det kjøpt av kommunen, pusset opp til fordums prakt og omgjort til hele kommunens kulturhus.
Rumba med Gunn
Det velbrukte inventaret forteller at økonomien ikke er all verden. De to forfatterne Line Scheistrøen og Sissel M. Rasmussen har begge bakgrunn som journalister i LO-media. Boka har mini-reportasjer fra 50 hus de har besøkt over 7 år. Det er beretninger om dugnader, ildsjeler og strev for å få det til å gå rundt. Mange hus er avhendet over årene. Det er en oversikt med bilde av alle de 81 som fortsatt er en del av Folkets Hus landsforbund, med ulike lokale eiere, bak i boken.
Arbeidskampen som engang var det sentrale, er tonet ned. Det er nå brede nærmiljøaktiviteter som fyller husene. De økonomiske realiteter er ikke å komme forbi. Der Jo Nesbø beveget seg tungt i rumba med Gunn, er storsalen på Folkets hus i Molde omgjort til kontorer – med parkett.
Praktbok
Det er en tung bok, men da tenker jeg på det håndgripelige eksemplaret med et solid stofflig omslag og et tykt matt papir. Det gir fin glød til bokens overveldende antall bilder. Utgivelsen er støttet av LO. Kolofonsiden er merket med «produsert i Norge».
Jeg synes nok at tekstene i lengden blir noe monotone, så man blir sittende å bla og lese litt her og der. De mange hundre fotografiene forteller i seg selv mange historier. Jeg har lagt merke til at Res Publica forlag har hatt flere utgivelser som løfter fram samhold og kultur, verdier vi trenger å bli minnet om. Det gjelder ikke bare arbeiderbevegelsens politiske kultur, men all frivillighet og organisering på lokalplanet. Det er samfunnets lim. Godt levert, kamerater!
KJELL SOLEM
