Skjønnlitteratur

Romanen er blitt et stort etisk dilemma for forlaget og i offentligheten, men Per Marius Weidner-Olsens skrivetalent kan i alle fall ikke bestrides.

Fredens fiende er spennende og velfortalt, med karaktertegninger av høy klasse.

Helga Flatlands roman stapper alt ned i halsen på deg, du slipper å tygge eller tenke.

Med Tollak har Tore Renberg skapt haustens mest komplekse og kollapsande romanfigur.

Sandra Lillebøs første roman er et verk du må stålsette deg for i høst.

Karl Ove Knausgård har skrevet en thriller, en dystopi og en idéroman med mange mennesker som er litt for like hverandre. Men bevares, det duger.

Endelig kommer Atwoods første på norsk

Gunnhild Øyehaug liknar berre Gunnhild Øyehaug, men ho legg seg mot modernisten Baudelaire og krydrar med både surrealisme og andre epokar.

En mørk, sterk bygdekrim om familiehemmeligheter, dødelig kjærlighet, sterkt samhold og brå død.

Elena Ferrante er ute med første nye roman etter Napoli-kvartetten.

Svein Roger Nilsen blir litt for avansert for seg selv i denne utgivelsen. Bruddet blir for stort.

Imponerende arbeide som vil gi mange en fin leseopplevelse, men "Osebol "har noen åpenbare svakheter.

Vigdis Hjorth kliner til som aldri før og hun imponerer med både naturskildringer og den elegante plasseringen av et forsvar for levende modeller i kunsten.

Bilde på bilde og handling på handling: Shakar går fra oppvekstromanen til flytte-hjemmefra-romanen og det blir noen trivelige timer.

Det er mørkt der også Kjersti Annesdatter Skomsvold skriver fra: Et familiedrama, en forelders ondskap og et mettet språk.

Eit fint smidd kunstverk som vil sjå forskjellig ut frå gong til gong.

Det er mye ensomhet i Helene Imislunds andre bok, men god ensomhet.

Debutanten Audun Magnus Moss slynger setninger mot oss. Neste gang har han kanskje en fortelling også.

Ellen Emmerentze Jervells andre roman går i alle retninger samtidig.

Leif Enger behandler det norsk-amerikanske på en god måte i sin nye roman, med de menneskelige innsiktene og menneskeskildringene.

Vilde i romanen har brystkreft, men Beate Grimsrud nøyer seg selvsagt ikke med en lineær fortelling uten verdenslitteratur, uten fine utskjæringer fra livet eller fantasidyr.