Litteraturfeltet preges av konflikter og kamp om posisjoner. Vi som står midt i viraken burde ta oss selv i nakken: For hvor er leseren i alt dette?
Alle forfattere og oversettere tilstreber litterær kvalitet. Alle blant oss ønsker at den litteraturen som skapes skal være så god og relevant som mulig. Det ligger til forfatterens rolle å ønske å bli lest, og å heie på en lesende befolkning.
Lesing stimulerer hjernen, den gir oss mentale pusterom i den digitale hverdagen og utvikler oss som tenkende og reflekterende individer. Det igjen er bra for demokratiet. Og leser vi på norsk, ivaretar vi vårt lille språk- og kulturområde. Litteraturens verdi kan knapt overvurderes.
Derfor må litteraturfeltet snakke om litterær verdi, og vi må snakke om verdien av å ha lesere. Like mye som vi snakker om litterær kvalitet, burde vi diskutere litterær verdi.
I diskusjonene og maktkampene på litteraturfeltet, blir leseren knapt nevnt. Vårens batalje mellom Forfatterforbundet og Den norske Forfatterforening handlet om innflytelse og makt, med litterær kvalitet som stedfortredende argument. Forhandlingene om en ny normavtale er i et limbo, sakprosaforfatterne har sitt å stri med internt i egen organisasjon.
Samtidig, i et annet forum, snakker et samlet litteraturfelt om fallende lesing, unge som ikke leser, et flertall har innvendinger til regjeringens nye lesestrategi. Så fort Litteraturfestivalen eller utvalgsmøtet om lesing er over, løper vi tilbake til det vi egentlig jobber med: kampen om posisjonell makt og hvem som skal definere litteraturen.
Ser vi framover, er det logisk at feltet samles om en bred og inkluderende tanke om kunst og kultur. Litteraturen skal utfordre, provosere, framkalle følelser, den skal få oss til å tenke. På sitt beste kan den gi oss ny erkjennelse, endre våre standpunkter, framkalle latter og gråt. Men for at litteraturen skal oppnå dette, må den være tilgjengelig. Derfor er det litterære økosystemet så viktig. De smale titlene er økonomisk avhengige av de brede og «kommersielle» titlene; de brede titlene baner vei for å lese de smalere. Ytterst få blant oss starter en lesekarriere med titler av Tolstoj eller Fosse. Vi kommer dit etter hvert.
Å bli lest har en verdi. Å nå ut med et budskap har en verdi. Å bidra til at det leses på norsk har en verdi. Å skape debatt har en verdi. Litterær kvalitet har en verdi. Å utfordre språklige regler og normer har en verdi.
Og vi må ta leseren på alvor. Det er ikke et knefall for kommersielle interesser å skrive litteratur som når mange. Når man mange lesere, betyr det at forfatteren har knekt den litterære koden med å nå ut. Det har litterær verdi.
Heller enn å kappes om å eie definisjonen av hva som er god litteraturkunst, bør aktørene på litteraturfeltet konsentrere seg om å bedre solidariteten mellom alle forfattere, i alle sjangre. Ingen av oss er tjent med å vurdere seg selv som mere verdt, verken innenfor eller på tvers av sjangere. Det er ekte solidaritet, reelt og solid fagforeningsarbeid å jobbe for best mulig vilkår for alle forfattere.
Det er nok av teknologiske, politiske og ressursmessige utfordringer framover for oss som sysler med litteratur. I dette vil en bred og inkluderende tanke om kunst og kultur, og en reell vilje til samarbeid, gi de beste forutsetningene for at både forfatteren og leseren kan overleve.
Eystein Hanssen
Leder i Forfatterforbundet