– Vanskelig å tenke seg at folk har endret oppfatning

– Jeg forstår at måten oppropet var formulert på virket provoserende, og kjente ikke til den endelige ordlyden da jeg underskrev. Det er så klart mitt ansvar. Hovedpoengene i oppropet står jeg likevel bak, sier Nikolaj Frobenius.

Han var en av forfatterne bak oppropet fra forrige mandag, som under overskriften «Framtida til norsk litteratur står på spel» ba om å bevare Det Litterære Råd i sin nåværende form, og passe sørge for at den var fri for «markedstyrt litteraturpolitikk». Men det var ordlyden i oppropet som skapte debatt, da flere motstemmer kalte den «pretensiøs», «nedlatende» og «elitistisk».

Bok365 har snakket med en rekke av forfatterne som underskrev. Flere påpeker at de ikke kjente til ordlyden før de underskrev, men at de støtter innholdet. Flere ønsker ikke å uttale seg ytterligere.

– Jeg mener at DnF har gjort veldig mye bra arbeid som kunstnerorganisasjon, og at Det litterære råd har fungert svært godt og har vært viktig for utviklingen av norsk litteratur. Det er kanskje lett å glemme midt oppe i all viraken, men stipendpolitikken til Den norske forfatterforening har vært viktig for å utvikle forfatterskap i et lite språkområde som det norske. Til å være et så lite land har vi en unik og rik og mangfoldig litteratur, og det er – sånn jeg ser det – viktig å anerkjenne at måten det litterære råd har jobbet på, har vært en viktig faktor i denne utviklingen, sier Frobenius, og fortsetter:

– Jeg tror mange av de som undertegnet dette oppropet gjorde det fordi de selv har kjent på kroppen hvor viktig dette arbeidet har vært. Det er lett å harselere over laugsmentalitet og snobbisme, men stipendpolitikken til DnF har ingenting med det å gjøre, det har væt gjort saklig, og velbegrunna. Det er mitt inntrykk. De gangene jeg selv har fått stipend, og de gangene jeg ikke har fått det.

LES OGSÅ: Høy temperatur mellom forfatterforeningene

– Forvaltningsskikk leser ikke forfatterskap med bankende hjerte

– Det litterære råd er et gode vi forfattere ikke burde miste. Tradisjonen med fagfellevurdering er solid forankret, sier Ingeborg Arvola – som legger til at hun står bak ordlyden i oppropet.

Hun har selv sittet i Det Litterære Råd, og påpeker at de ikke er ufeilbarlige – men at det gjennom arbeidet skapes en tradisjon.

– Arbeidet som legges ned er stort. Det kommer ikke til å videreføres i et eller annet departement. Der er det god forvaltningsskikk som står høyt i kurs. Ære være god forvaltningsskikk, men den leser ikke forfatterskap med bankende hjerter, sier Arvola.

– Siden det er ordlyden du spør om, så har jeg ikke vært med å skrive. Men ja, jeg stiller meg bak ideen i det. Bøker og kunst som går dypere må ha beskyttelse mot en grådig utnyttelse av markedet og teknologiens makt. Vi trenger å holde fast i tanken om at noe har verdi og skal kunne betraktes uten å bli eid og brukt som varer. Men den tenkemåten må støttes, det har den alltid måttet! Selve oppropet kunne vært kortere og vært tydeligere henvendt til politikerne, sier Cecilie Løveid.

– Ordningen blir ikke mindre urettferdig

– Det har vært mange motstemmer til oppropet, også fra andre DnF-medlemmer. Hadde ikke oppropet den oppbakkingen i foreningen, som dere kanskje tenkte i forkant?

– Jeg tror hovedinnholdet i oppropet har bred støtte i foreningen, og i hvert fall blant de som signerte. Den endelige ordlyden gjorde det litt vanskelig for folk å gå ut og støtte det direkte, tror jeg, men det er vanskelig å tenke seg at folk har endret oppfatning om det sentrale. Jeg synes det er leit at kollegaer har oppfattet oppropet som nedrakking, og elitisme. Det tar jeg avstand fra, men tenker at det viktig at DnF som kunstnerorganisasjon fortsetter å støtte også den smale litteraturen, den litteraturen som kanskje ikke selger veldig mye, i hvert fall de første årene i forfatterskapet. Jeg tror ikke vi hadde hatt den ganske utrolige utviklingen av norsk litteratur hvis foreningen ikke hadde hatt mot til å stå ved de smale og «vanskelige» forfatterskapene. Så jeg håper – uansett hvilken løsning foreningen finner i framtida – at mye av denne holdningen blir videreført, sier Frobenius.

– Jeg visste ikke at jeg måtte i debatt fordi jeg heier på det litterære råd og ønsker fagfellevurdering, sier Arvola.

LES OGSÅ: – Det er en maktkamp

Hun ble ikke overrasket over at Forfatterforbundet stilte seg kritisk til oppropet, i og med at foreningene har «veldig forskjellige syn på hva og hvordan kunstnerisk kvalitet skal vektes inn i vurderinger». Arvola fortsetter:

– Kort fortalt hadde Forfatterforeningen, med det litterære råd som instrument, råderetten over pengene og fordelingen av disse, når det gjaldt skjønnlitteratur for voksne, inntil forfatterforbundet kom på banen, og krevde – og fikk – sin del av potten til fordeling. Det litterære råd gav aldri stipend til serielitteratur og … formel-litteratur. Dette synet er ikke uvanlig i Norge, men ligger til grunn for det meste av den norske litteraturpolitikken. Serielitteratur, også kalt kioskromaner, populærlitteratur og triviallitteratur, produseres fort (kan komme opp til ti bøker i året), meldes ikke på innkjøpsordningen, er atskilt fra annen norsk skjønnlitteratur i de fleste redaksjoner og bokhandlere. Jeg tror ikke det ligger annet bak dette enn at det er hva det er: To forskjellige ting. Der kunstnerisk kvalitet er det som skiller. Etter en kjapp titt på forfatterforbundets tildelinger for 2023, kom jeg fram til at forfatterforbundet gir rundt 20 prosent av sine stipender til forfattere som produserer serielitteratur og formelpreget spenningslitteratur. Det er ikke så rart at forfattere, meg iberegnet, ønsker å varsku om dette. Var dere klar over det? Før hadde ikke det litterære råd nok penger til å dele ut stipender til alle som hadde høye nok kunstneriske kvaliteter til å fortjene det, og det blir dermed en innebygd urettferdighet i systemet. Men det blir ikke mindre urettferdig av at en del av pengene nå skal gå til serielitteratur basert på knallgode søknader av forfattere som kan vise til høy gjennomføringsevne, sier Arvola.

Løveid mener debatten burde bli tatt tidligere:

– Problemet er at debatten skulle ha vært tatt for flere år siden, da Forfatterforbundet ble stiftet. Jeg husker annonseringen godt. Jeg var sjokkert, det var bare å melde seg inn, og jeg kjente ikke det eneste forfatternavn av de stifterne. Jeg trodde jeg hadde rimelig oversikt over forfattere i Norge, etter femti år som forfatter selv og to perioder i Det litterære Råd. Flere millioner av våre midler måtte settes til side, det gikk ut over våre forfattere, og vårt armslag.

Vil ha én forfatterforening

– Hva tenker du er en konstruktiv vei videre?

– Å være konstruktiv her og nå er ikke lett, fordi verdien av å forstå at kunsten leveres i flere kvaliteter  og si det, er ikke lov. Verdien av den gode kunsten og tenkningen må fortsette å formidles ufortrødent av dem som forstår formidling, og beskyttes mot forringing, for den skal finnes fordi den trøster og skremmer og fryder. Veien videre må være å lete etter et nytt, ikke-fordømmende, verdensbilde å navigere etter. Ingen skal i hvert fall straffes for at de vier livet sitt til å utvikle sakkunnskap og dømmekraft, til gode også for sine fagfellers kunstneriske virke, sier Løveid.

Arvola slår et slag for én felles forfatterforening:

– Jeg håper alle seriøse forfattere kan få plass i en og samme forfatterforening. Den norske forfatterforening har endret inntakskriteriene sine siden sist debatten raste. Jeg vet ikke om det er nok. Jeg husker at jeg tenkte det var dumt da Frid Ingulstad søkte om medlemskap og ble avslått. Kanskje serie-forfattere kan søke med en fullført serie?

Hun ønsker Forfatterforbundet inn i Det litterære råd med to medlemmer – og tror deres stipendordning kan være passende:

– Jeg liker det ryddige ved Forfatterforbundets stipender som de deler ut enten som 12, 6 eller 3 måneders stipend. Kanskje tiden da lange støtter til forfatterskap er forbi, fordi Norge med sin litteraturpolitikk har skapt for mange gode forfattere? Kanskje det litterære råd må sette av et visst antall 2-årige stipend, og resten av pengene må fordeles som 3-måneders stipend a la forfatterforbundets i stedet for diversestipend som finnes nå, og som graderes noe vilkårlig? Så får resten av summen deles i mindre, tydelige biter, som dermed kommer flere til gode, med tydelige retningslinjer om at det ikke går an å ha klippekort på stipend, ikke så lenge stipend er et knapphetsgode, men at også disse 3-månderes stipendene utelukkende deles ut med litterær kvalitet som kriterium.

Hun mener det ikke er kontroversielt å heie på kunstnerisk kvalitet:

–  Når det gjelder å hakke på Det litterære råd og Den norske forfatterforeningen, så er det altså ingen stor overraskelse eller kontroversielt ståsted å heie på kunstnerisk kvalitet. Hele Norge heier på kunstnerisk kvalitet. Hele verden gjør det, selv om den samme verden flommer over av under middels gode selvpubliserte bøker og annet ræl. Det er ikke den norske forfatterforeningen og det litterære råd som styrer verden – og heller ikke den norske litteraturpolitikken. De er bare en umistelig del av den.

DnF står ved sitt opprinnelige forslag

– Denne debatten er viktig og naturleg, ettersom det finst to ulike forfattarorganisasjonar. Det finst frustrasjon hos mange medlemer hos Forfatterforbundet mot DnF, og det finst frustrasjon hos mange medlemer hos DnF mot Forfatterforbundet. Eg tenkjer det er viktig at kjenslene og meiningane får kome ut. I DnF er eg oppteken av at alle syn skal få kome fram. Eg opplever no at debatten meir og meir konsentrerer seg om det saka eigentleg handlar om: korleis framtidas kunstpolitikk skal vere, sie rleder for DnF, Brynjulf Jung Tjønn til Bok365.

Han mener det er viktig å fokusere på hva saken handler om:

– Debatten handlar altså om korleis statlege midlar kan forvaltast på best mogleg måte, og om korleis ein skal prioritere blant mange kvalifiserte forfattarar i tildelinga av dei altfor få kunstnarstipenda som finst. Kunstnarmeldinga Kunstnarkår skal forme framtidas kunstpolitikk, og handlar om korleis kunstnarar kan få rimeleg betalt og kunne leve av kunsten sin. Difor treng vi ei ordning som kan forvalte desse midlane på eit vis som samsvarar med dei kriteria som staten stiller.

DnF har, som alle andre kunstorganisasjoner, spilt inn hvordan de mener dette kan gjøres på best mulig vis, og de står fremdeles på forslaget om å innlemme Forfatterforbundet med to medlemmer i Det litterære Råd.

– Etter DnFs meining skjer det gjennom ei ordning der ein les grundig bøkene som blir utgitt og vektlegg kvalitet. Difor har vi spelt inn til stortinget at vi meiner den mest forsvarlege måten å gjere det på er å oppretthalde oppnemningsretten til stipendkomiteen slik den er i dag. Samtidig har vi blitt oppfordra til å sjå på løysingar som inkluderer Forfatterforbundet. Difor har vi kome med eit forslag der oppnemningsretten til stipendkomiteen forblir som i dag, men at Forfatterforbundet kan ha to supplerande medlemer.