ANMELDT: En kjenner igjen Ole Paus sitt anslag fra første setning i opptakten til en selvbiografi. Små skrå blikk på et langt liv.
– Jeg leser med følelsen av å sitte og snakke med Ole, sier storebror Peter Paus om boka. Det er presist uttrykt og oppsummert. Man nærmest hører Ole slentre forbi mens man sitter og leser. Med dette blir boka et kjærlig gehør med en uforglemmelig artist og stemme.
Ole Paus ble født like etter krigen. Kun fire år gammel mistet han sin mor i polio. Det ble et savn, selv om han ble kjærlig tatt hånd om av bestemor og tanter.
Pappa, den senere generalen, var mye fraværende og en relativ fjern skikkelse, selv om han tegnes med sympati i boka. Ole Paus var å regne som en borgerlig anarkist, og samspillet med den strikte generalen ble selvsagt problematisk. Likevel maktet de med årene å forenes i en form for fredelig samforstand.
Asbjørn Bakke, Ole Paus:
For en mann
Kagge
268 sider
Paus gikk bort like før jul i fjor. Han var kjent for å levere sanger og tekster i siste liten. – Hvor er teksten, Ole? – spurte man før innspilling. – Den ligger i printeren, svarte Ole, mens han febrilsk rablet den ned på en skriveblokk. Antagelig hadde han hele selvbiografien «i printeren» men et hjerneslag satt dessverre stopp for utskriften. Heldigvis har vi nå fått med oss disse ferdigproduserte sidene av opptakten til ei bok og til et helstøpt artist portrett.
At Paus skriver med en benådet penn, overrasker ingen. Lekende lett strømmer hendelser og refleksjoner, i blandet små poetiske aforismer og bitende små stikk. Det er likevel å anta at forlaget har gjort en stor innsats for å pusle sammen hoppende tekstfragmenter til en fungerende helhet med flyt. Passasjene hver for seg er dessuten fryd å lese.
Tekstene omhandler mest oppveksten og familien, men vi får også med oss starten på karrieren i viseklubben Dolphins mot slutten av 60-tallet. Dolphins som holdt til i den vegetarianske Frisksportresturanten i Grensen i Oslo, var klubben som introduserte «NRK og hele landet for Øystein Sunde, Finn Kalvik, Lillebjørn Nilsen, Bjørn Morisse, Hege Tunaal, Ole Paus og talløst mange flere enn oss.» I 1970 treffer han Alf-ene. Først Alf Cranner, så Alf Prøysen. Begge som skulle få stor betydning for den unge, ubeskrevne mannen.
Ole Paus egne manus teller 170 sider. Nesten like mange sider har musikkjournalist og forfatter Asbjørn Bakke fått til rådighet for å skrive et utfyllende etterord. (Bakke er forresten også ute i høst med en bok om Paus sin gode venn, Øystein Sunde).
Det kan umulig ha vært en enkel oppgave å skulle trå inn mellom permene i Oles egne univers, men Bakke løser oppgaven på stringent og sobert vis. Han utfyller hovedpersonen, men uten å gå ham for nære på klingen. Nå får vi en ryddig fremstilling av en kreativitet og iderikdom som kan ta pusten fra en. Plateutgivelser, plateselskap, revyer og bøker. Kontroverser, krangler og stadige samlivsbrudd. Tenk hva mannen rakk over. Bakke får med dette gitt et fascinerende innblikk i moderne norsk kulturhistorie. Tenk bare på at den unge mannen fikk med seg arv og stafettpinner fra høvdinger som Alf Prøysen, André Bjerke, Jens Bjørneboe, Gunnar Bull Gundersen, Harald Sverdrup og Hans Børli. Samtidig «frihetlig» som han var, konstituerte han noe av en rød klut mot 70-tallets humørløse kommunister i AKP (m-l).
Han likte dårlig datidens kulturelite, og startet antagelig i sterk opposisjon til den allmektige Gudfaren innen norsk musikk, Egil Monn Iversen, sitt eget plateselskap med det optimistiske navnet Zarepta (etter den utømmelige krukken). På Zarepta fikk vi mange uforglemmelige innspillinger; blant annet med Jens Bjørneboe som leser egne dikt til musikk av Arne Domnérus, samt Rolf Jacobsen til musikk av Egil Kapstad. Og ikke til å forglemme; Radka Toneff.
Paus sparket gjerne rundt seg og skapte kontroverser, men han sparket aldri nedover. Tekstene til Paus er gjennomsyret av medfølelse med samfunnets utstøtte.
Mot 90-tallet ble han hentet av Erik Hillestad til Kristelig Kulturverksted, og slo seg da sammen med Oslo Kammerkor. Det ble en håndfull minnerike innspillinger.
Så må vi også nevne samspillet med Jonas Fjeld som to rustne herrer, samt deltagelsen i TV-programmet Hver gang vi møtes.
Alt han rakk med.
Men helsa skranglet. Slaget kom hjemme på Sætre i Hurum, 12. september i fjor. De pårørende fikk tidlig beskjed om at han ikke kom til å overleve, men han holdt ut helt til 12. desember. Da var det slutt. «Elsket far, bestefar, bror, venn og nasjonalskald» sto det i dødsannonsen.
Før Paus ble borte, tenkte jeg ofte at jeg ville holde en konsert med ham på besøk i huset hvor jeg leser, og her skriver. Det ble ikke sånn. Nå har han likevel vært her.
ANDERS NERAAL
