Om sjøkvinner, skamkapsler og om å befrue seg

”Det er tross alt menn som avler barn.”

Dette er åpningssetningen i en av syttitallets mest originale norske romaner, Gerd Brantenbergs dystopiske samfunnssatire Egalias døtre (1977).

Denne romanen er på flere måter litt annerledes enn hovedstrømmen av bøkene fra dette engasjerte tiåret. Selv om den i sak er opptatt av akkurat det som fylte mye av tiårets samfunnsengasjerte tekster: Likestilling mellom kjønnene, en rettferdig samfunnsorden, og en bærekraftig utnyttelse av naturen.

Hos Brantenberg lånes det fritt fra, og hintes friskt til eldre litterære former, som for eksempel den klassiske komedien, med sin omsnuing av verdier, overdrivelser og harselas. Her er figurer på grensen til det latterlige, herskere og undersåtter, overdådige seremonier og detaljerte, meningsbærende kostymebeskrivelser.

Frueklubben Friheten

Men litt motstrøms, i et tiår der det private, familien og det intime livet var hyppig romanstoff, er Egalias døtre mer av en totalroman som vil skildre et helt samfunn. Foran i boka finnes, i beste Ringenes herre-stil, et landskapskart over kystbyen Egalia, med øyer og viker, koller og omliggende fjellkjeder, og med de viktigste bygningene, Statens Kooperative Direktørfirma, Fødepalasset og Frueklubben Friheten inntegnet.

Det geografiske universet er plassert i en egen, fiktiv tid, noen århundrer etter en tidsregning som begynner med grunnleggeren, Donna Klaras.

På mange vis er det et samfunn som likner vårt, men det fremstår som et vrengebilde, eller et bakvendtland. Det som først og fremst preger samfunnet, er at det er et strengt gjennomført matriarkat. Slagsiden er at alle klassiske patriarkalske skjevheter er kolossalt forstørret, med motsatt fortegn: Kvinnene er en dominerende og herskesyk gjeng, de er opptatt av yrker og titler, de ser på menn som madrasser, mens mennene, som helst skal være små og lubne, er hjemmeværende, med ”farskapsbeskyttelse”, tar p-piller og lever isolerte liv, opptatt av utseende og barn.

Omsnudd kjønnsmønster

Åpningsscenen skildrer en vanlig morgensituasjon i familien til Direktør Bram og hennes mone, herr direktør Bram, og deres to barn, tenåringsgutten Petronius og den litt yngre søsteren Ba.

Direktøren selv er fordypet i Egalsund Tidende, sønnen Petronius opprører henne sterkt ved å si at han vil bli sjøkvinne og Ba erter sin bror med replikken: ”Ha! Ha! En mann kan´ke bli sjøkvinne, vel! (…) En mannlig sjøkvinne! Tåpeligste uttrykk i kvinns minne!”

Det som redder Petronius fra ertingen, er at faren, Herr direktør Bram, kommer styrtende ut fra badeværelset med skjegget fullt av papiljotter og stagger begge med replikken: ”Befru dere nå, unger! Ba! Husk Petronius er hårsår!”

Denne korte, men talende scenen er en brå-innføring i hvor totalt omsnudd kjønnsmønsteret er i Egalia, men også i hvordan språket i romanen er smidd til et helt nytt norsk. Her er alle ord, stavelser, forstavelser og endinger som har noe med kjønn å gjøre byttet til det motsatte.

Faktisk er dette så gjennomført at det tar leseren litt tid å venne seg til at for eksempel mone er en ektemann og en vaskemone en mann som vasker, at en sjøkvinne er ordet for en sjømann, at befrue seg er å beherske seg, at Hunnibal er en viktig historisk skikkelse, at en mannlig lærer blir kalt en lærerann eller en herken, og at det er nyttig å være situasjonens frue.

Noe har skjedd

Og mens man leser, oppdager man igjen, til sin egen forbauselse hvor dypt nedfelt kjønnsaspektet i språket var – og er – og at den opprinnelige meningen ofte er så nedslitt, at det nesten er gått i glemmeboka hvor kjønnet dagligspråket (fremdeles) er.

Men heldigvis har noe skjedd mellom 1977 og i dag. For eksempel med de kjønnsspesifikke yrkesbetegnelsene lærerinne, sykepleierske, som i denne boka er vrangsnudd, fordi det er menn som fyller alle underordnede roller i arbeidslivet.  På disse årene er svært mange yrkesbetegnelser blitt kjønnsnøytrale.

Brantenberg var også tidlig ute med andre nøytrale småord. At hennes forslag er dam, på det som nå gror fram som hen, er nesten like framsynt som at personene i boka med selvfølge setter seg inn i og kjører en el-bil.

Strikket PH

Gjennom hele fortellingen finnes et praktisk, og symbolsk, fokus på et lite, men livsnødvendig, og svært synlig plagg, som menn må bruke, nemlig en PH – et penishylster.

En PH er et familieanliggende, både når en gutt trenger sitt første, og når han får lov til å kjøpe et nytt. Livet gjennom brukes fargerike, oppsiktsvekkende stoffer og fasonger til dette plagget, for å gjøre menn mer attraktive for kvinner. Dessuten finnes en skrudd sidehistorie om muligheten for å konstruere en dykkerdrakt for menn med et bitesikkert rør til penis, mot haifisker.

Dette lille PH-plagget har forfatteren rett og slett hentet ut av historiens forklelomme. En codpiece, (cod i betydningen scrotum på engelsk) eller på norsk en skamkapsel eller skampose, ble brukt av menn før 1600 i mange europeiske miljøer. Klesdetaljen, med en framheving av det mannlige kjønnsorgan, var både en praktisk anordning når naturen krevde sitt, og den var en oppvisning av synlig maskulinitet, for å vekke begjær. Senere ble codpiecen både brukt som en liten lomme, og som et sted menn med syfilis kunne skjule bandasjer og salver som de måtte tulle rundt sine edlere deler. I Norge sies det at dette plagget – som også gikk under navnet willy-warmer eller man-mitten – enten kunne være strikket, eller sydd av ekorn-skinn, og brukt med pelsen inn.

I Egalia går Petronius på sitt første prøveball – der målet er å få seg et ligg – som jomherr og med pyntet PH.

Pax forlags utgave fra 1980 er prydet av en hjemmelaget Sigrun Berg-variant i stripet strikk, størrelse M.

Burlesk Brantenberg

For Egalia er et lite land som har et stort problem: Det fødes ikke nok barn. Fertiliteten er synkende. Derfor er det tydelig fokus på alt som har med seksualitet å gjøre. Fru direktør Bram ofrer seg i løpet av boka, og føder nok et barn. Dette gir fremfor alt monen hennes mye strev under graviditeten, og nye år som omsorgsperson. Selve fødselen er omsluttet av voldsomme seremonier i Fødepalasset, landets mest påkostede bygning. En fødsel er en offentlig affære med tilskuere, orgelpreludium, prenatal kantate, fostervannshymne og fødselskoral.

Satiren i disse partiene er svulmende, bokstavelig talt, men fokuset på fertiliteten og de to kjønns ulike roller, underfundig talende.

På den ene siden er Egalias døtre en harselas og en morsom bok, mer enn en dystopi. På den andre siden, etter gjenoppdagelsen og serialiseringen av Margaret Atwoods roman (1985), The Handmaid´s Tale, kan man komme litt i tvil. Både hos Brantenberg og Atwood er kontrollen på reproduksjonen helt sentral. Men der Atwood er svart, er Brantenberg mer burlesk.

Også i Norge fødes det i dag færre barn per kvinne, og flere menn enn før forblir barnløse. Hva som vil skje hvis dette blir et akutt problem, vet ingen.

Egalias døtre kan snakke til oss også i dag. Den er en moderne klassiker om makt og maktmisbruk, kledd i satirens fargerike gevanter. Den er oversatt til mange språk og dramatisert for scenen. Og ja, den er burlesk og fantastisk, men har også oppmuntrende ansatser til et nødvendig, kritisk opprør.

JANNEKEN ØVERLAND