DEBUTANTSPALTE: I sin debutroman utforsker Harmeet Kaur hva som skjer når vi prøver å skape oss selv på nytt, i møte med nye mennesker, langt hjemmefra.
– Kort fortalt: hva handler boken din om?
– Den handler om å oppdage sitt skapende jeg, og å skape seg selv i møte med nye mennesker. I første del følger vi Amrita, en ung kvinne på utveksling fra Oslo til New York. Der møter hun kunstneren Deepika, en relasjon hun håper å bygge en identitet ut av. Samtidig tenker hun stadig mer på det hun kom fra, og særlig moren. I andre del, cirka tjue år tidligere, møter vi Meera som flytter fra Punjab i India til Oslo for å bo med ektemannen hun knapt kjenner. På et eller annet vis knyttes historiene sammen.
Harmeet Kaur:
Superbloom
Tiden
– Hvorfor skrev du akkurat denne boken?
– Det startet med Meera, og med en tanke om at moren min kom til Norge med samme utgangspunkt – hvordan var det å komme fra en kultur hvor man er så sammenknyttet at man knapt har vært alene, til å reise så langt alene? Meera er et slags «hva hvis?», en fantasi om hvordan en versjon av meg ville taklet den samme situasjonen. Så kom Amrita, nesten som et ekko av det Meera lengter etter. Jeg tror boka ble til av et behov for å forstå hvordan vi formes av steder, relasjoner, det vi savner og det vi aldri helt får.
– «Hvordan forstår man seg selv i en verden der alt handler om hvordan man blir sett av andre?», heter det i bokomtalen. Tror du andres blikk oppleves annerledes for unge med minoritetsbakgrunn?
– Det spørs hvem «den andre» som ser er. Om det er storsamfunnet vi tenker på, tror jeg unge med minoritetsbakgrunn opplever andres blikk mer intenst, fordi det oftere er preget av stereotypier eller forventninger knyttet til deres bakgrunn. Samtidig opplever de oftere andre, kanskje motstridene, forventninger fra folk med egen bakgrunn, for eksempel familie. Alle møter forventninger, men for majoriteten er de kanskje mer basert på dem som individ, og ikke som del av en gruppe. Minoritetsungdom utvikler en smidighet for å forene forventninger, passe inn der de er, kanskje på bekostning av det de egentlig vil være. Jeg tror det krever mer å utfordre disse (ofte vikende) blikkene på en selv.
I denne romanen er det mange blikk som gjelder. Mer enn å oppfylle familiens forventninger ønsker Amrita å være «noen» i andre unges øyne, de hjemme og de hun møter i New York. Hun vil høre hjemme i noe, noe jeg tror mange unge kjenner seg igjen i, uavhengig av bakgrunn. For Meera, i andre del, handler det nok mer om å tre ut og inn av forventningene fra det hun kommer fra, og hvem hun er når hun er borte fra det.
– Har du alltid hatt en forfatterdrøm?
– Det har alltid vært vanskelig for meg å føle at jeg uttrykker meg presist nok muntlig. Skriving har vært en av formene som har vært mer naturlig for meg, med rom til flere observasjoner og nyanser. Om noe, så har det vært en drøm om å klare å uttrykke noe som føles sant, for meg, i en eller annen form.
– Hvordan føltes det å endelig kunne kalle seg selv forfatter?
– Det er stas, mest fordi det har tatt så mye tid og arbeid å komme dit. Man hører alltid at det er vanskeligere å skrive bok enn man skulle tro, men jeg var nok likevel naiv på egne vegne. Det er rett og slett det mest utfordrende prosjektet jeg har begitt meg ut på.
– Hva er det beste skrivetipset du har fått på veien til å bli forfatter?
– Sitt med ubehaget over at det er ræva, og fortsett likevel. Noen ganger glimter det til i førsteutkastet, men som regel ikke.
– Hva leser du helst selv?
– Jeg leser mest romaner eller noveller, ofte fortellinger fra andre deler av verden. Jeg prøver å ikke ha strenge regler for hva jeg «må gjennom», men følger heller leselysten. Jeg må lese for å få til å skrive.
– Hvilke bøker gleder du deg til å lese i år?
– Jeg gleder meg særlig til å lese Chimamanda Ngozi Adichies nye roman, «Dream Count», og også debutant Frida Fliflets novellesamling «Kan eg sjå på».
– Hva vil du at leserne skal sitte igjen med etter å ha lest boka di?
– Jeg håper leserne sitter igjen med tanker som varer en stund etter boka er lest ut.
– Har du noen planer for «den vanskelige andreboka»?
– Jeg merker en trang til å ta med erfaringene fra denne skriveprosessen og bruke det til å eksperimentere med form og innhold. Det frister å skrive noe kortere enn en roman, og øve seg på å skrive fullendte fortellinger i andre former.
