Lyrisk: Aldri sommer uten Inger Hagerup. I dag med to dikt fra Risør.
Endelig er den lyse sommeren her – i alle fall sør i landet. Sommerradio og bølgeskulp. Man forstår ikke alltid de som absolutt vil reise vekk disse late ukene – for intet sted er sommernettene så hvite som her hjemme.
Alt som barn blir man glad i fargerike Inger Hagerup (1905-1985). Og slik fortsetter det. Om sommeren brukte Hagerup holde til på Kiljordet, nede ved Risør. Hun kunne ikke svømme, men var aldri redd på sjøen.
Jeg kan ikke bestemme meg for hvilket sommerdikt av Inger Hagerup. Da får det bli to:
SOMMERØYA
Hav og himmel kinn mot kinn.
Motortøff og sønnavind.
Måkereir og terneskrik.
Hvite hus i hver en vik.
Sjøsprøyt over glatte skjær.
Ingen lekser. Ingen klær.
Men vet du hva det beste er?
Jo, hele øya full av
svarte,
søte,
store,
bjørnebær!
SOMMERBILDE
Den grønne soldag har vinket
til vinden med luftige hender
og sjøen smilte til stranden
med skarpe kritthvite tenner.
Nå sitter urørlige måker
på holmen som barnevakt
og gjøken prøver for siste gang
å si det den aldri får sagt.
Et lykkelig andepar riper
bortover vikens silke
to snorrette gledesstriper
mens solen går ned i rav.
Men fjellet luter sitt hode
rolig mot fjærskyens vifte
og drømmer sin store ensomme drøm
om himmelens stjernehav.
”Sommerøya” er opprinnelig publisert i Thorbjørn Egner: Småskolens lesebøker, 5, 1957.
”Sommerbilde” ble publisert i Dagbladet 8.7.1961. Begge diktene finner du i Inger Hagerup: Samlede dikt, Aschehoug, 1976.
(Foto: Inger Hagerup leser egne dikt / Lydbokforlaget)
