Flere forfattere mener foreslåtte endringer i stipendpolitikken kan svekke vurderingen av kunstnerisk kvalitet. «Nedlatende», svarer Forfatterforbundet.
I en kronikk publisert på VG mandag kveld, uttrykker flere medlemmer av Den Norske Forfatterforening bekymring over den foreslåtte endringer i stipendpolitikken, som presentert i stortingsmeldingen Kunstnarkår. De mener disse kan true det etablerte litterære systemet i Norge og risikere å svekke den skjønnsmessige vurderingen av kunstnerisk kvalitet.
Omlegginga av stipendpolitikken som er foreslått i stortingsmeldinga Kunstnarkår, er lite gjennomtenkt, og vitnar om ei misforstått fellesskapsorientering der tilsynelatande «alle skal med».
Ber om stans i stipendendringene
Oppropet argumenterer for viktigheten av de grundige vurderingene som blir utført av de erfarne stipendkomiteer i Den norske Forfatterforening (DnF) og Det litterære Råd, og de advarer mot å erstatte dette med en forenklet tilnærming. De mener en slik endring kan føre til tap av unike og nye stemmer. I tillegg utrykker oppropet bekymring for at forslagene fremlagt i Kunstnarkår, vil kunne føre til en utvanning av kunstbegrepet og en mulig sidestilling av ulike former for litteratur.
Det er på sin plass å peika på at det er meir litterær kvalitet i ei Jon Fosse-bok enn i eit dokument på datamaskina til ein uutgitt forfattar.
At desse to storleikane potensielt risikerer å bli sidestilt i statens litteraturpolitikk, er alvorleg, ja, ein kunstnasjonal absurditet!
[…]
Vi protesterer sterkt og åtvarar mot slike forenklingar. Tankegangen sidestiller og nullstiller all litteratur (og påtenkt litteratur). Vi meiner at kunstpolitikk handlar om det motsette. At statleg finansiert kunst skal sikra at det blir mogleg å skapa kunst som ikkje nødvendigvis er etterspurt i marknaden, men som held høg kvalitet.
Oppropet oppfordrer politikerne til å stanse de foreslåtte endringene i stipendpolitikken, og peker på at kunstpolitikk skal støtte kunst av høy kvalitet, selv om den ikke er etterspurt i markedet.
«Nedlatende og pretensiøst»
Flere har reagert på meldingen, og i sosiale medier blir den omtalt som både «nedlatende» og «pretensiøs».
I et tilsvar i VG fra Forfatterforbundets styre heter det at «etter ryddige og demokratiske prinsipper er det derfor helt rimelig at Forfatterforbundet (FF) får samme innstillingsrett som DnF til stipendkomiteen for Statens kunstnerstipend», og peker på at FF og DnF er sidestilt «som representative organisasjoner for skjønnlitterære forfattere, og har kompetanse til å vurdere og gjenkjenne litterær kvalitet» av Kulturdepartementet.
De avviser at DnF skal være mer kompetente enn Forfatterforbundet på å vurdere god litteratur:
DnF har dermed en særlig rett til å bestemme, som en slags litterær adel. Det er ingen logikk i denne fremstillingen. Hvis en gruppe mennesker skulle ha en slik allmektig kunnskap, må denne kunnskapen være konservert. Det er den ikke, for Det litterære Råds medlemmer byttes jevnlig ut.
Dnf-medlemmer har fått FF-stipend
Forfatterforbundet trekker frem at de ikke mener «at det norske systemet skal endres radikalt». De foreslår «en stipendkomité sammensatt av like mange forfattere fra både Forfatterforbundet og DnF, med et nøytralt medlem i midten, vil ta kompetente avgjørelser.»
Forfatterforbundet trekker også frem et paradoks: At flere av forfatterne i det opprinnelige opppropet har mottatt stipendkroner fra Forfatterforbundet:
Ironisk nok har den største mottagergruppen av stipender fra Forfatterforbundet fram til nå, vært DnFs egne medlemmer. Ironien blir komplett i DnFs forfatteropprop mot Forfatterforbundet i VG, der flere av forfatterne som har signert selv har mottatt stipender fra Forfatterforbundet.
Forfatterforbundet mener at bakgrunnen for at DnF ikke aksepterer Forfatterforbundets kompetanse, bunner ut i at FF utfordrer DnFs posisjonelle makt:
DnF tviholder på den posisjonelle makten – monopolet – det gir å være sekretariat for Statens kunstnerstipend. DnFs metode for å beholde makten er å snakke nedlatende om kolleger.
