Finske Laura Lindstedt er tilbake – med en roman om en selverklært sexavhengig kvinne.
Hun ble nominert til Nordisk råds litteraturpris for romanen Oneiron (Oktober), som fikk strålende kritikker her til lands.
Med romanen Min venn Natalia (Oversatt av Tor Tveite, Oktober), som er ute på norsk i disse dager, tematiserer Lindstedt maktforhold mellom psykolog og pasient. Boken får mye oppmerksomhet rundt om, ikke minst utkom den nylig i USA og Frankrike til fine skussmål.
– Det var ikke min intensjon å skrive en slik bok. Jeg hadde planlagt en helt annen type roman, men et eller annet sted i prosessen meldte Natalia seg som en insisterende kraft – om enn ganske formløs i starten. Snart ga jeg henne navnet Natalia, og jeg bestemte meg for å la henne fortelle, sier den finske forfatteren til NTB.
Finsk forfatter, litteraturkritiker og forsker. Hun fikk sitt internasjonale gjennombrudd som forfatter med den kritikerroste romanen Oneiron i 2015 (på norsk i 2017). For denne mottok hun Finlandiaprisen og ble nominert til flere andre priser, blant annet Nordisk råds litteraturpris. Min venn Natalia (2019) er Lindstedts tredje roman, og den er solgt for utgivelse i 12 land. Den utgis på norsk i disse dager.
Det tok henne sju år å skrive den første romanen, Scissors, og deretter jobbet hun på Oneiron i åtte år. Da hun begynte å skrive på Min venn Natalia ville hun glemme alt som het tidspress, og bare åpne seg opp for det som kom. Og bit for bit steg hun fram: Den uforlignelige Natalia. Men hvor troverdig er hun egentlig?
En dekkhistorie?
Opptakten og premissene for romanen er som følger: En kvinne med kodenavnet Natalia har begynt i terapi hos en navnløs terapeut, og det er terapeuten som er romanens forteller. Han gir Natalia en rekke skriveøvelser. Disse øvelsene – samt dialogen med psykologen – danner sammen plottet og linjene i romanen.
– Natalia sier seg besatt av seksuelle fantasier og bilder, hun hevder at hun tenker på sex absolutt hele tiden. Men dersom hun er i et virkelig, intimt forhold, mister hun kontakten med seg selv og med sine elskere. «Jo mer jeg kysser dem, jo mindre er de der,» sier hun. Natalia vet i teorien hva som er et sunt sexliv, og et sunt forhold, men i praksis ødelegger hun alt – gang på gang, forteller forfatteren. Og legger til at mens Natalia forteller så snurrer hun samtidig terapeuten sin rundt lillefingeren.
Historiefortellingen hennes blir dermed også en forførelseshandling.
– Er Natalias seksuelle fikseringer bare en dekkhistorie, som terapeuten tror, noe som skjuler hennes virkelige problemer? Dette er et av spørsmålene jeg lar leseren tenke over, fortsetter Lindstedt.
Et puslespill
Lindstedt sier det å bli kjent med romankarakterer minner om det som skjer når du blir kjent med folk i virkeligheten.
– Du må bruke tid sammen for å bli kjent. Å få innsikt tar tid, understreker hun, og legger til at når hun først får taket på dem, så blir de ganske virkelige for henne.
– Men det er ikke slik at jeg snakker med karakterer mine, eller merker «et nærvær». Men de er likevel veldig virkelige for meg, og deres hele eksistens avhenger av meg – og at jeg gir etter for skrivingen. Noe i dem blir kanskje ikke helt ferdig før jeg er i mål med romanen, noe som betyr at jeg over lang tid må være svært forpliktet overfor karakterene mine. Det er denne forpliktelsen som holder dem levende.
Avhengighet kan komme i mange former. På spørsmål om hun synes det snakkes for lite om sexavhengighet, spesielt at en kvinne kan lide av dette, svarer Lindstedt:
– Heller det motsatte! Vår kultur er fylt opp med prat om sex og dets ulike manifestasjoner. For meg er Natalias såkalte nymfomani bare et symptom på noe annet, slik avhengighet vanligvis er. Det interessante spørsmålet er hva som er under disse manifestasjonene.
Relasjonen mellom Natalia og hennes psykolog vekker mange tanker hos leseren, og forfatteren sier:
– Jeg er ikke en autoritet på juridiske spørsmål generelt, og heller ikke på lovgivning som gjelder pasientrettigheter. Men på et generelt nivå kan jeg si at det utelukkende er terapeutens ansvar å etablere og opprettholde grenser. Dette betyr at det terapeutiske forholdet aldri er likeverdig, aldri symmetrisk, slik forholdet mellom venner og elskere for eksempel er – eller i alle fall burde være.
– Navnet på romanen, Min venn Natalia, er derfor et puslespill for leseren: Hvem sin venn kan egentlig Natalia være? Hva er det egentlig som skjer her?
