Overtydelighet i omgang med symboler kan svekke en tekst. Hos Hervé Le Corre er det for mange sinna bikkjer og slanger.
Kanskje dette er en opplysning som vil forbløffe flere enn meg: «Hervé Le Corre er en av de mest prisbelønte franske forfatterne», skriver forlaget. Har du hørt om ham? Svaret er trolig nei, og det forteller vel noe om størrelsen på landet og at et lite språkområde som Norge ikke får oversatt riktig alt.
Hervé Le Corres Er det slik menneskene lever? er også siste bok i Aschehougs fine oversattprosjekt, Sidespor-serien. Det er nok ikke den mest høylitterære boka i serien, men en slags thriller som gjør sitt i en mark av andre like. Noen bedømmer selvsagt en thriller ut fra vendepunktene, tempo og hva som overrasker og går opp. La oss heller ikke
Hervé Le Corre:
Er det slik menneskene lever?
Aschehoug
342 sider
Oversatt av Thomas Lundbo
glemme at det stilles samme krav til forvandlingen hos romankarakterene og tilkobling til vesentlighet som i annen romankunst. Her klarer Le Corré seg godt. Det er dette som er det mest interessante her. En tilliggende forfatter er Nic Pizzolatto og hans på-flukt-roman Galveston. Hos begge handler det om mennesker mer enn hva-skjer-nysgjerrigheten.
Franck slipper ut av fengsel etter fem år. Et ran. Han tok smellen for broren, som kom seg unna med pengene. Tystet ikke, overlevde fengselet og kommer ut porten i åpningen av romanen. Han blir hentet i bil av den blendende Jessica, sendt av broren, og tatt med til gården. Broren er dratt til Spania for å «fikse et opplegg». Mens vi venter på broren, tas vi med inn i en ytterst dysfunksjonell familie der Jessicas datter står i midten for hendelsene. Det er her Hervé Le Corre har sin styrke. Lykten er hele tiden på datteren og hva hun må gjennom. I selskap med Franck mykner hun gradvis opp, men lukker seg så snart moren er rundt henne. Jentas besteforeldre er av tvilsom sort og blir en del av opprullingen av hva som egentlig skjer.
Fri oss fra hunden
En svakhet er at forfatteren ikke stoler på historien nok til å droppe den store hunden som løper glefsende gjennom historien. Det er ikke måte på hvor diger, skummel og mannevond bikkja er, og den er selvsagt fremfor alt bildet på den frykten Franck føler over å ha blitt satt fri uten nettverk, hans andre demoner – og tilstanden i familien. Dette kommer mer enn godt nok, og bedre, fram på andre måter.
Barnet i historien har en tilsvarende frykt for slanger, som også går igjen gjennom hele boka og det blir for mye for leseren når hunden i en scene spiser en slange. Disse dyrene, varslene og skremslene virker mot sin hensikt når Le Corre overforbruker symbolene som han gjør.
Nærmere seg selv
Jessica kommer bort fra sine foreldre, Franck drives nærmere sin far, de valgene han har tatt og farens helomvending fra en ustadig forelder til et tryggere menneske. Det er i å se menneskene og de avgjørende øyeblikkene i et liv at romanens styrke ligger. Selv om de færreste av oss er like ute å kjøre som Franck; hvem lengter vel ikke etter litt normalitet og tilhørighet i disse dager?
Han setter seg på benken, lener albuen mot voksduken. Rachel leker og skravler mens han skjenker seg kaffe og smører seg en skive og legger på syltetøy, så gumler han den grådig i seg, uten forbehold eller baktanker. han hører faren på badet, vannet renner, rørene rumler innimellom. En flue kommer summende inn, støter inn i veggene, flyr ut igjen. Franck lar seg falle bakover mot veggen med et sukk av velvære. han griper tak i disse minuttene og holder fast ved dem slik man strammer neven rundt litt sand. Han vet han snart må åpne de tomme hendene sine.
Er det slik menneskene lever? er en fint plottet thriller med kløkt og menneskekunnskap.
VIDAR KVALSHAUG
