ANMELDT: Bodil Friele er en av Bergens mest markante og nyskapende kunstnere de siste tiårene. Nå har hun fått en gjennomillustrert, monumental monografi i coffeetable-format, ført i pennen av professor i kunsthistorie Gunnar Danbolt.
Boken ble lansert i forbindelse med åpningen av en storslått utstilling av Frieles nyere bilder i Grieghallen sist helg, stramt kuratert av Bjørn Inge Follevåg. Bildene, alle i stort format, kler den brutalistiske arkitekturen i glass, stål og betong til danske Knud Munk, i Bergens storstue.
Det er en bemerkelsesverdig utvikling Friele har hatt, i konstant utvikling, siden hun startet som blomsterhandler i et lokale i byens største kjøpesenter, med «pyntet» rekved og hesjestaur i taket, via figurative interiør og hus, til modernistiske, fargerike og nonfigurative motiver, til utendørs installasjoner av håndmalte vedstabler og hesjestaur.
Gunnar Danbolt Sakprosa:
Bodil Friele Fra maleri til installasjoner
Skald forlag
208 sider
Formgivning: Silje Nes
Danbolt forteller hvordan Friele tilegnet seg håndverket først og deretter skolerte seg i den akademiske teorien gjennom en lang kunstutdanning. I norsk sammenheng var hun tidlig med å ta i bruk, eller skal vi si gjenbruke, ikke-kunstneriske objekter i kunsten sin. «All that trash» het en av hennes utstillinger på tidlig 2000-tall. De malte vedstablene og hesjestaurene kom senere, som en «underliggjøring» av hverdagslige objekt, som ble satt inn i en ny sammenheng. «Hesjestaurenes hevn med ny verdighet som kunst, etter at det moderne jordbruket hadde gjort dem overflødige», kaller Danbolt det. «Som et nytt Babels tårn der de reiser seg mot himmelen».
Selv har Friele sagt at hun tenker på ved som kraft, ild, skogsarbeid og sanking. «Skal du en gang finne deg en bra mann, skal du se etter hvordan han stabler».
Et av de sentrale verkene som hun lagde til en utstilling på Espeland fangeleir utenfor Bergen, viser en vedstabel malt i kamuflasjefarger med et åpent rom innvendig der en radio er plassert. «Stemmen fra London» heter det, og refererer til Torvald Øksnevads kodete sendinger til norske motstandsarbeidere under krigen. Frieles fars krigserfaring i utstillingen «Prisoner of War. Painting and Poems», installasjoner, maleri, dikt og skulptur for Museum Mühlberg i Tyskland, er den utstillingen som også har gitt Friele et internasjonalt navn.
Danbolts sprenglærde, akademiske analyse av Frieles kunstnerskap, med referanser til en mengde europeiske kunstteoretikere, kritikere og andre kunstnere gjennom flere hundre år, kan nesten ta pusten fra en stakkars leser. Den omfattende billeddokumentasjonen i boken gjør det likevel lettere å få en forståelse av kunstnerskapet uten nødvendigvis å være kunstteoretisk skolert.
Referansene til europeisk samtidskunst er interessant nok, men jeg skulle gjerne sett at Danbolt også hadde satt Friele inn i en vestlandsk sammenheng. Selv oppfatter jeg henne som klart innenfor denne tradisjonen, og tenker umiddelbart på Knut Rumohrs abstraherte sognefjell når jeg ser Frieles skogsbilder og installasjoner, både når det gjelder fargebruk og flatebehandling.
Selv er Friele forsiktig med å uttale seg om hva kunst dreier seg om.
I boken er hun sitert fra et intervju hun ga til Fanaposten i 2014:
«Kunsten betyr mye for meg. Det å kunne bruke seg selv, få ut en slags reproduksjon av et indre liv, er kanskje hva det dreier seg om. Men man kan ikke redde verden. Det er utfordrende, men det gir samtidig en veldig glede».
Uansett: Du trenger ikke være kunstteoretiker for å ha stor glede av Frieles bilder, og Danbolts bok kan være en god inngangsport. Om du tar deg tid.
Eller som Friele sier i et av sine tekstbaserte bilder: «Be nice, or go home».
Silje Nes’ sobre design og Thor Brødreskifts gode fotografier løfter boken.
JAN NYBERG
