annonse
annonse

Roskva Koritzinsky: Tvetydighetens verdi

- om følelse, intuisjon og mening i kunsten

28. nov 2013

Under årets Oslo Bokfestival i høst deltok jeg i en samtale på hovedscenen sammen med forfatteren Helga Flatland. Vi var invitert for å prate om bøkene våre – Flatlands tredje roman Det finnes ingen helhet (Aschehoug 2013) og min novelledebut Her inne et sted (Aschehoug 2013). I løpet av den halv time lange samtalen snakket vi blant annet om ambivalensen mellom å ville være et godt medmenneske og samtidig kjenne seg avhengig av andres utilstrekkelighet, da dette er et tema som går igjen i begges bøker. Er det slik at det er lettest å elske den svakeste, fordi vår egen styrke da blir tydeligere for oss selv? Og er det i bunn og grunn vår egen styrke vi elsker?

 

Flatland kom med noen interessante betraktninger med utgangspunkt i sin nyeste roman, der landsbylegen Ragnhild opplever å få sin selvfølelse svekket som en konsekvens av at pasientene hennes i stadig mindre grad er avhengig av henne. Etter at den lille bygda mistet tre unge gutter i Afghanistan fem år tidligere, fikk (og tok) Ragnhild stor plass i de pårørendes liv. Nå, fem år etter tapet, våkner pasientene sakte fra sorgdvalen, og Ragnhild må hun finne noe nytt å bruke seg selv til. Men hva?

 

Flatlands bøker har berørt mange lesere, og vi ble stilt spørsmålet: “Hvorfor er skjønnlitteratur viktig for folk? Hva er det med boka?”

Ja, hva er det egentlig med boka? Det er lett å svare på hva det er med filmen, med musikken, med maleriet, fordi disse mediene er like mye form som innhold. Boka, på sin side, består av ord – språket eies ikke litteraturen på samme måte som tonen eies av musikken.

Hva er det da som gjør skjønnlitteraturen til noe eget? Hvordan kan den uttrykke noe, om ikke mer så i hvert fall noe annet, enn en rekke andre former for språklig kommunikasjon?

– Fordi den er hensynsløs, svarte jeg, uten helt å vite hva jeg mente med det.

I det som nå følger vil jeg forsøke å finne ut av hva det var jeg prøvde å si.

 

Intuisjon og mening

Det har nylig vært regjeringsskifte i Norge, tilsynelatende til stor frustrasjon for mange som opererer i kunst- og kulturfeltet. I en tid preget av omveltninger (forestilte eller reelle) kan det virke som om det viktig for en del kunstnere å etablere et tydelig standpunkt, plassere seg i en offentlig debatt, være talsperson for eller mot.

En slik tendens blir gjerne synlig også når en bestemt politisk konflikt av verdensomspennende interesse får stor pressedekning. Det skal snakkes, menes, velges side.

Det er i og for seg ingenting galt med det, men jeg vil hevde at om dette behovet for å angripe eller forsvare siver inn i boka som skrives, reduseres det som kanskje er skjønnlitteraturens egenart og dermed dens kraft, til halvslapp samfunnskritikk; den intuitive opplevelsen av verden skyves til side til fordel for meningsbehovet.

 

Så hva mener jeg med intuisjon? Begrepet blir gjerne forbundet med noe irrasjonelt, eller i beste fall svevende. Det er derfor viktig å presisere at det å være intuitiv ikke er synonymt med å være blendet av føleser eller kun bry seg med det personlige og private. Snarere tvert imot: Det handler om frigjøre seg fra et menings- og moralhierarki; fristille seg fra retningslinjer om hvilke opplevelser av verden som er viktige og ikke minst riktige nok til å tillegges verdi. Intuisjon kan potensielt danne grunnlag for nye tanker om virkeligheten, fordi den ikke er basert på en allerede etablert oppfatning om hva som burde sees. Det er er en trang til å se etter og kjenne etter – for så å tenke etter.

 

«I filosofien betegner ‘intuisjon’ (tysk: Anschauung, engelsk: intuition) en umiddelbar og direkte anskuelseeller erkjennelse av kunnskapsobjektet, i motsetning til en trinnvis (indirekte, formidlet, resonnerende) erkjennelse.» (fra SNL.no)

 

Intuisjon handler med andre ord om å stole på at man som menneske værer noe i verden rundt seg som ikke allerede er satt i system og tillagt verdi.

Min påstand er at denne anskuelsen eller erkjennelsen står i fare for å stivne og miste sin verdi når den skal omdannes til et standpunkt. Den intuitive anskuelsen mangler understrekninger, absolutter, de politiske begrepene «for» og «imot». Intuisjon er, slik jeg opplever det, å akseptere tvetydighet.

 

Å mene at skjønnlitteraturens styrke er at den kan favne tvetydighet, er ikke det samme som å si at den skal mangle brodd eller være apolitisk. Upolitisk, men ikke apolitisk. For det er ikke et motsetningsforhold mellom å være samfunnsorientert og være intuitiv. Men den samfunnsorienterte kunstneren er, i mine øyne, ikke avhengig av å være en politisk debatant. Er det ikke slik at kunstneren står i fare for å bli en slapp samfunnsdebatant  idet h*n forsøker å understreke noe som allerede står på agendaen i det politiske rom? Det er en grunn til at kunstutstillinger som hyller demokratiet eller bøker som eksplisitt kritiserer overflatesamfunnet ofte bare blir en blass skygge av en mer skarpladd politisk diskusjon.

Kanskje stammer en slik famling etter politiske asbolutter en frykt for å være ubetydelig, eller meningsløs. Men er tvetydighet og ambivalens det samme som meningsløshet? Jeg tror ikke det. Jeg er fristet til å si: Tvert imot.

roskva-bok

 

Opplevelse og politikk

Uttrykket «dum som en maler» rommet opprinnelig en kritikk mot at kunstneren skal være en «bevisstløs» håndverker; en som lager form, men bryr seg lite om hva kunsten er utenfor sin egen ramme – bokstavelig talt. I utsagnet lå en en oppfordring om å innlemme teoretisk bevissthet i selve kunstproduksjonen. Konseptkunstneren kan forståes som et motstykke til den «dumme maleren».

Uttrykket kan utvides til å favne det meste av kunst, og i det tilfelle kan man snakke om å være “dum som en kunstner”. Jeg tror det er frykten for å være dum som en kunstner – frykten for ikke ha relevans, ikke skape noe større enn seg selv, som gjør at en del kunstnere griper til politikken.

Det er vel og bra å etterlyse bevissthet og holdning litteraturen og i kunsten generelt. Det kan være fruktbart å distansere seg fra eget og andres arbeid og våge å gi rom for en fortolkning som har andre premisser enn det håndtverksmessige.

Men når det å være bevisst blir det samme som å ta politisk standpunkt, når det brukes som et forsvar for en politisk kunstner; en kunstner som støtter eller tar avstand til temaer i den politiske virkelighet, beveger vi oss i mine øyne inn i ulendt terreng.

Den politiske kunsten er etter min forståelse like begrenset som den svermeriske, romantiske.  Man kan ende opp med å bli «dum som en politiker.» Politikk er også en reduksjon, en forenkling. Det å være politisk stenger ute like mye som en gjør med å være privat eller personlig.

Å være eksplisitt politisk fordrer en aksept av et ganske trangt og definert meningsrom, en stram diskurs i bevegelse mellom to motpoler hvor man må lene seg mot den ene eller andre retningen for ikke å oppfattes som utydelig eller selvmotsigende. Men litt av poenget er at intuisjonen kommer før politikken. Den er premisset for alle nye tanker, fordi den er hensynsløs mot enighet.

 

 

Klok som en kunstner

Tilbake til Flatlands landsbylege Ragnhild: Ragnhild er (i mine øyne) viktig nettopp fordi hun legemliggjør en ambivalens. Hun er ikke forfatterens pekefinger mot en struktur, men snarere en undersøkelse av noen på tvers av, under, før og mellom disse strukturene.

Det finnes nok av arenaer der vi skal mene – i betydningen å ta standpunkt, velge side, omdanne ambivalens til tydelighet. Gjøre det komplekse mer entydig.

Flatland klarer på nennsomt vis å unngå dette, og jeg oppfatter det som trilogiens styrke som helhet: Forfatteren behandler Afghanistan-krigen og norsk krigsdeltakelse uten å lene seg mot et allerede eksisterende standpunkt i en debatt om rett og galt. Likevel forholder hun seg til problemstillinger som ikke bare er personlig, men i like stor grad har tentaklene infiltrert i en virkelighet som føles som nettopp det: Virkelig.

Så hva mente jeg med at skjønnlitteraturen betyr noe fordi den potensielt sett kan være hensynsløs?

Jeg setter mest pris på de bøkene som gir blanke i mitt behov for å kategorisere og posisjonere. Jeg ønsker meg litteratur som ikke har en på forhånd klargjort agenda, og på den måten virkelig har mulighet til å rokke ved noe av det mest etablerte i vårt samfunn – troen på dikotomiene som den eneste redskap å sile verden gjennom for å finne noe av betydning.

 

Underveis i arbeidet med denne teksten var undertegnede like ofte uenig som enig med sine egne påstander, men forsøkte å akseptere uroen og lot det stå til.  


annonse