Jon Fosse på Henrik Wergeland
I sin nye diktsamling Poesier har Jon Fosse valgt å skrive dikt inspirert av en som tidligere bodde i Grotten, nasjonalskalden Henrik Wergeland.
Da Fosse i 2011 flyttet inn i Grotten hadde han ikke lest mer av Henrik Wergeland enn litteraturinteresserte nordmenn flest. Nå gikk han i gang med tekster om og av Wergeland. Han ble imponert over Wergelands rike produksjon, spesielt festet han seg ved lyrikken. Fosse leste og noterte i margen ved siden av diktene. Notatene er utgangspunktet for samlingen. I etterordet skriver Fosse: «Kor mykje som er Wergeland, kor mykje som er eg, det kan eg ikkje seia. Men det har vorte til eigne dikt, rett nok med mangt frå Wergelands dikt, for ikkje ein einaste engel, ikkje ei einaste stjerne, ikkje ei einaste tåre, er lagde til av meg. Det må seiast.»
Kritikerkorpset er alle lyriske. I Bergens Tidende skriver Jørgen M. Sejersted at det er unikt at «to av de mest ulike gemytter i norsk lyrikkhistorie finner hverandre i dempet samklang når Jon Fosse lar seg inspirere av Wergelands grenseløse lyrikk». Sejersted mener at dette er blant den beste poesien Fosse har skrevet.
I en helt fersk utgave av NRK P2s populære programpost «Diktafon» kan du høre Jon Fosse i samtale med Annelita Meinich.
Hvilket dikt skal en velge fra samlingen? Ingen lett oppgave. Til slutt sitter jeg likevel igjen med åpningsdiktet:
SJÅ BYGDA
som reinsar sin venleik
i fjorden
sjå brota opp mot skogen
og sjå skogen skyva
skyer mot fjell
som blånar fjernt
og er staden
der all lufta
kjem ifrå
***
Jon Fosse, Poesiar. Etter Henrik Wergeland, (Samlaget, 2016)
Foto: Tom A. Kolstad
Les også: Endelig ble det Fosse
