Nesbø løy i intervjuer

-Jeg har fortalt til dels omfattende løgnhistorier i intervjuer fordi det var et lite prinsipp for meg en stund, men så begynte jeg å se at det var en del andre intervjuobjekter som begynte å hevde at de også løy i intervjuer, og da mistet det litt av sin originalitet så jeg lyver mindre i intervjuer nå enn jeg gjorde før.

Det og mye annet forteller Jo Nesbø i ukens BokPod, i samtale med Hallgeir Opedal.

-Jeg kan huske at jeg løy om at jeg var arrestert i Brasil for å ha løpt på fredede krokodiller. Det var VG, og så løy jeg også om et bilde som havnet på forsiden av et internasjonalt homsemagasin som også var rent oppspinn. Og så en del mindre ting som er vanskeligere å sjekke.

Om å høre på jazz

«Du hører på all slags musikk når du skriver, til og med jazz?» Ja, det er sånn. Så galt har det gått. Min far sa:»Når du begynner å høre på jazz, det er det sikreste tegnet på at du er blitt eldre.»

Om å skrive hvor som helst og når som helst

Jeg har nok litt den der av og på-knappen som andre forfattere også har og andre ikke har som liksom må ha den derre, sitte ved det samme bordet og kanskje til og med skrive med en spesiell penn eller låse seg inn på et hotell eller ha totalt stillhet. Jeg er som en pc som du aldri slår helt av, jeg veit ikke om du slår av pc’en din. Pc‘en min er alltid i hvilemodus slik at når jeg slår den opp, så kommer den opp på den forrige sida jeg skreiv på. Og slik er hodet mitt også litte grann når jeg er i skrivemodus. Den er i hvilemodus, men aldri slått av. Den er alltid der, så hvis jeg har en halvannen time på en flyplass til flyet mitt går, så er det bare å starte å skrive. Da kan jeg skrive i en halvtime og så har jeg en times pause før flyet er i lufta og jeg kan begynne å skrive igjen.

Om faren som frontsoldat for tyskerne

Faren min gikk ikke konkurs. Han burde ha gjort det. For ham var den æressak å betale alle kreditorene fullt ut. Jeg tror at det hadde å gjøre med at han var – under krigen så var han frontkjemper. Han meldte seg frivillig til å slåss sammen med tyskerne mot russerne og mot Stalin. Og da han fortalte meg det her, så sa han: «Å sitte tre år i fengsel for å ha tatt så feil som det jeg gjorde, syns jeg var en rettferdig straff.» Han stemte heller aldri ved valg, og det sa han fordi at han hadde, han sa: «Jeg fratok meg selv stemmeretten da jeg valgte så feil som jeg gjorde i 1940. Og da sa jeg: «Pappa, du var jo en liten gymnasiast på 17, 18 år.» «Ja, men likefullt, sa han, «Når du har tatt så feil, da skal jeg ikke være med å bestemme lenger,» mente han. Han ble aldri bitter, og han angret ikke i den forstand at han trodde han kunne ha valgt annerledes gitt at han hadde samme informasjonen i 1939 og 1940. Han så verden bare feil. At han betalte tilbake alle kreditorene, hadde nok, tror jeg, en sammenheng med dette.

Om skulkingen på gymnaset og befalskolen

Jeg skulle jo bli fotballspiller, trodde jeg. Så jeg begynte tidlig å skulke skolen på gymnaset. Vi var noen kompiser som kjøpte oss noen frakker på Frelsesarmeen, sånn lange ullfrakker, og vi sugde inn kinnene og prøvde å se sultne ut, mens vi satt på Kaffistova og diskuterte litteratur, delvis litteratur vi ikke hadde lest. Men hadde vi lest liksom «Idioten» av Dostojevskij og «Sult» av Hamsun, så syns vi at det kvalifiserte oss som intellektuelle. Så vi når det var skoletid, så satt vi og utdanna oss på Kaffistova i Molde. Det var ikke bra for karakterene selvfølgelig. Så da jeg gikk ut av videregående, så var jeg strykkandidat i flere fag. I og med at jeg da også samtidig røyk korsbåndene i begge knærne og fotballkarrieren brått var over, så måtte jeg komme opp med en plan B. Jeg husker faren min, som ellers ikke la noen særlige føringer for meg, han blanda seg aldri opp i noen ting, han sa da: «kanskje du skulle ha et par år til å tenke deg om?» Så jeg sa: «Ja, du tenker på da å reise jorda rundt et par år da?» «Nei, jeg tenkte nærmest befalsskole.» Og jeg sa: «ja, kanskje det, men nå har søknadsfristen gått ut på befalskolen.» «Ja,» sa han, «men jeg har sendt en søknad.» Så han hadde – og det var første gang han hadde grepet inn i mitt liv på den måten, og noe jeg i ettertid var ham veldig, veldig takknemlig for.

Om å begynne å skrive

Jeg begynte å planlegge et liv etter opsjonskarrieren, altså jeg hadde en slags plan om at det, for det første spilte jeg fulltid med Di Derre på det tidspunktet. Vi hadde hatt vårt store gjennombrudd, og spilte alt for mange spillejobber. Vi hadde et år hvor vi spilte 180 spillejobber, og jeg var da den eneste i bandet som insisterte på å fortsette i dagjobben min. Jeg ville ikke at det var musikken som skulle betale husleia. Jeg hadde lyst på et normalt liv ved siden av og ikke bare bli oppslukt av det rock’n rolle-dyret. Og da gikk jeg i 1997 og da hadde jeg bestemt meg for å dra til Australia med en kompis. Jeg hadde aldri vært der før. Samtidig så – tilfeldigvis var det ei jente som jobbet i Aschehoug på det tidspunktet som jeg kjente fra studietiden i Bergen – Janne Gro Rygg. Hun jobba på fakta-avdelingen der, og hun kom da til meg å spurte om jeg kunne skrive en bok for dem. Hun hadde en idé om at jeg kunne skrive. Hun ville helst ha en bok om å reise på veien med Di Derre. Og jeg sa at kan ikke skrive om Di Derre. Det som skjer på veien, det blir på veien. Men kanskje jeg kommer tilbake etter Australia-turen med noe helt annet. Og så gikk jeg til sjefen min og sa at jeg er nødt til å ha permisjon en god stund. Da hadde jeg altså spilt så mye med bandet og jobba så mye at jeg hadde, jeg var ferdig rett og slett. Jeg trengte en pause fra alt også fra bandet. Så jeg gikk til bandet og sa: «Jeg har ikke lyst å turnere igjen, kanskje noensinne – i hvert fall ikke på veldig lenge, og jeg har ingen sanger i meg lenger. Jeg har følelsen av at vi har skrevet ferdig liksom det derre universet. Så dro jeg da til Australia og tok med meg en laptop. Og på flyet mellom Oslo og Sydney så kom jeg opp med ideen om karakteren Harry Hole og ideen til plottet til det som etter hvert skulle bli «Flaggermusmannen». Så landa vi i Sydney, sjekka inn på hotellet, det var midt på natta, jeg hadde jetlag, så kompisen min gikk og la seg og sov, mens jeg ble sittende oppe hele natta og skrive første kapittelet om denne fyren, Harry Hole, som lander i Sydney og sjekker inn på samme hotellet som vi bodde. For meg var det en følelse av å komme hjem. Å sitte og skrive og fylle sidene og mitt eget hode med denne fyren og vite at her er det lov å være lang i praten. Dette er ikke tre vers og et refreng. Dette er en roman, og det er ingen som sitter og venter på den romanen. Den skal kanskje sendes inn til Aschehoug forlag, til Janne Gro Rygg, men det veit jeg ikke ennå. Akkurat der og da så var det bare den pur gleden, det kicket at det er meg og det blanke arket og denne historien som jeg skal se hva den kan bli til. Dette er en gave som jeg gir meg selv akkurat nå i en pause i obligasjonsmeglinga og i turneringa med bandet. Jeg skal bare prøve å lage denne historien og se hva den kan bli

Om inspirasjonen til Rødstrupe

Jeg kastet meg nokså raskt i gang med bok nummer tre, som da skulle bli mitt store prosjekt, Rødstrupe, og jeg visste at det som kom til å være den viktigste basisen i den var de historiene faren min hadde fortalt fra sin opplevelse utenfor Leningrad mellom 1941 og 1943 fordi det skulle bli den boka faren min aldri rakk å skrive. Og at det kom til å være en historie om fem frontkjempere, norske frontkjempere som med helt ulike personlige motiver søker seg til tyske SS og slåss for Hitler mot Stalin.

Om hvordan Doktor Proktor kom inn i livet hans

Doktor Proktor er en fyr som jeg er innmari glad for at kom inn i livet mitt. Han kom inn i livet mitt sammen med datteren min, eller det var i alle fall datteren min som fikk doktor Proktor inn i livet mitt. Hun begynte i nokså ung alder å bestille fortellinger. Hvis vi satt og skulle kjøre et eller annet sted eller hvis vi satt på hytta eller hvor en vi var, så spurte hun: «Pappa, kan du fortelle noe?» Og jeg fortalte etter beste evne, og etter hvert så begynte bestillingene å bli mer og mer spesifikke, hvilke ingredienser som skulle med i historiene. Det kunne da for eksempel være at hun ville ha med en prinsesse som liknet litt på henne, en gutt som skulle være mindre enn jenta, og så var det at hun gjerne ville ha med en gal professor i historien, Og så spurte jeg om vi kunne ha med litt promping i historien. Det var mitt vanlige bidrag. Så sa hun: «Nei, nei, nei, ikke promping nå igjen.» Og så sa jeg: «Jamen litt promping, vi må vel ha litt promping.» «Ja vel da, litt promping.» Og så fortalte jeg da historien om doktor Proktor som har funnet opp et ekstremt kraftig prompepulver. Dette skjønte jeg da etter hvert at det er kanskje en bok, og så satte jeg meg ned og begynte å skrive denne første boka Doktor Proktors prompepulver.

Du kan høre hele ukens BokPod her.