annonse
annonse

Fattig-Norge med bøddelens blikk

SAKLIG ONSDAG: – Det er skrevet så mye om konger og ministere, biskoper og industrifyrster – men på det nederste trinnet er det lite å finne, sier Torgrim Sørnes. Hans nyeste bok, "Bøddel", gir innblikk i norsk 1700-tall, sett gjennom øynene til en tysk bøddel.

20. apr 2016

Hvor mye vet vi egentlig om Norge på 1700-tallet? Kan livshistorien til en tysk bøddel gi innsikt i det norske samfunnet på denne tiden?

 Å være personen som fullbyrdet en dødsdom var kanskje ikke det mest attraktive yrkene. Men noen må jo gjøre drittjobben, for å si det slik, og den gikk gjerne i arv gjennom generasjoner. Så var også tilfellet for bøddelen Mathias Fliegenring, protagonisten i Torgrim Sørnes nyeste bok, Bøddel. Mathias ble født inn i en tysk bøddelfamilie i 1685 og arbeidet som yrkesprofesjonell bøddel i Danmark, før han i 1721 søkte tilsvarende stilling  i Trondheim. Gjennom Mathias livshistorie får vi et innblikk i Norge på 1700-tallet og miljøer preget av den dypeste fattigdom.

 

OSLO 20090825: JOBB FOR SHIBSTED FORLAG Torgrim Sørnes Foto: Berit Roald / SCANPIX

 

Torgrim Sørnes (f. 1956) arbeider til daglig som gynekolog, og er overlege på fødeavdelingen på Ahus. Ved siden av jobben har utgitt flere bøker om norske henrettelser på 1700- og 1800-tallet. En lege som skriver om bestialske drap høres kanskje ut som starten på en britisk krimserie, men det er en kombinasjon som passer svært godt. For: Torgrim Sørnes har skaffet seg en god balanse i livet; fødsler, glede og liv på dagtid, og ondskap og vold på kveldstid. Sistnevnte heldigvis kun i skrevet form.

 

 

 Bøddelomslag

 

Navn: Torgrim Sørnes

Aktuell med: Bøddel – Mathias Fliegenring 1685-1729

(Vigmostad & Bjørke)

 

 

 

 

 

Hvorfor valgte du å skrive akkurat denne boken?

Under arbeidet med de tidligere bøkene mine dukket han opp med sin triste skjebne, som en slags bifigur. Jeg gjorde noen undersøkelser om ham; det viste seg at han hadde et livsløp som var både interessant og trist; og ikke minst – et livsløp som ikke var skildret før. Det er – synes jeg – alltid mest spennende å pusle sammen biografiske data om mennesker som aldri har fått sin biografi tidligere. Spesielt ble det en utfordring å se hvor mye man kunne finne ut om en person som var død for tre hundre år siden, og som mens han levde tilhørte det sosiale bunnsjiktet i en liten by i periferien av Europa.

 

Du har skrevet flere bøker om henrettelser. Hvorfor er dette et emne som fascinerer?

Noe av samme grunn: Dette er mennesker som har levd på bunnen av samfunnet og møtt døden der, men deres liv har ikke kommet frem i historiens lys tidligere. Det er skrevet så mye om konger og ministere, biskoper og industrifyrster – men på det nederste trinnet er det lite å finne. Ole Høiland og Gjest Baardsen er de to kriminelle som det fremdeles snakkes og skrives om; men de var heller unntakene enn regelen. Hvordan var den vanlige forbryter? Går det an å komme under huden på dem og se hvordan de fungerte? Og ikke minst – hvordan møtte man sin skjebne? Hvordan reagerer og oppfører et menneske seg som har fått vite timen og dagen det skal dø?

 

Noen vil kanskje synes det er litt skummelt at du som lege er så fascinert av så mørk historie. Har du fått noen kommentarer på det – og hva svarer du?

For meg har det vært et poeng å skape balanse i livet. Det som foregår på jobben min er jo veldig livsbejaende – svangerskap og fødsler, mye glede og gode følelser. Da kan man kanskje unne seg å bruke noe av fritiden til den andre siden av livet; – ondskap, vold og død. Begge disse sidene er viktige og reelle sider med den menneskelige tilværelse. Fødsel og død, godhet og ondskap, skape liv og ta liv. Både fødsler og død representerer ekstreme situasjoner, hvor dine medmennesker i en stor grad lar masken falle og viser sine følelser på en rå og direkte måte. Jeg tror dessuten at det kan være et poeng for flere mennesker å gjøre noe fullstendig annet på fritiden enn det man gjør i arbeidslivet.

 

I denne boken får vi et annerledes bilde av Norge på 1700-tallet. Hva vet folk egentlig om denne perioden?

Mitt inntrykk er at de færreste vet noe som helst om Norge på 1700-tallet. Historieundervisningen i skolen – slik jeg husker den både fra min egen skoletid og mine barns – fokuserer mye på vikingetid og sagakongene, for så å hoppe raskt frem til 1814 og ta det videre derfra. Det virker som om noen tror at Norge nærmest sov Tornerosesøvn fra 1319 til 1814; Ibsen snakket om «den firehundreårige natten», mens Wergeland ikke ville høre om «dansketiden» i det hele – «den springer vi over». For meg er det viktig poeng at 1700-tallet var en periode hvor mennesker levde og døde, elsket og hatet, forsøkte å slå seg frem og mislykkedes akkurat som de gjør i dag. De materielle omstendighetene var annerledes, men den menneskelige natur var nøyaktig den samme som nå.

Men siden du spør om det er noe spesielt som folk ikke aner, tror jeg at det må være den pinlig nøyaktige rettsutøvelsen man hadde den gang. Dommerne visste meget vel at en dødsdom ville kunne bli utført, og de visste også at de – dersom den var feil – måtte svare for den personlig ovenfor Den Himmelske Dommer. Dette gjorde at man lot enhver form for tvil komme den tiltalte til gode, og dømte aldri på bakgrunn av sannsynligheter. Det var også flere appellinstanser enn i dag; så mulighetene for såkalte «justismord» var nærmest null, i alle fall ubetydelig hvis man sammenligner med dagens rettspraksis.

 

Du forteller om Mathias Fliegenring som ble bøddel. Hvorfor endte noen mennesker opp med denne stillingen?

På midten av 1600-tallet var en god del av bødlene i Norge og Danmark dødsdømte forbrytere. Vi har flere eksempler fra Norge om folk som ble benådet fra sin dødsdom mot å ta jobben som bøddel. Med Fliegenrings generasjon – slutten av 1600-tallet – var det etablert slekter av profesjonelle bødler, de fleste av nordtysk/holsteinsk herkomst; disse slektene giftet seg stort sett med hverandre slik at de dansk-norsk-nordtyske bødlene utgjorde en eneste stor familie. På den måten ble Fliegenring født til jobben, hans far, farfar, bestefar hadde alle vært bødler så langt tilbake som vi kan følge dem i historien. Det var jo vanlig på 1700-tallet at man ble lært opp i sin fars håndverk. For bøddel-sønnene var det ytterligere komplisert ved at deres slekt hadde et sosialt stigma; det var ikke så mange andre som ville ha dem i lære. Det ser av en eller annen grunn ut til at de kunne bli kirurger, en del av dem kombinerte sogar kirurgien og bøddelyrket, men ellers var dette et arbeide du ble født inn i.

På slutten av 1800-tallet begynte man å lyse ut disse stillingene på vanlig måte, hvem som helst kunne søke og den siste bøddel i Norge var en laborant fra Rikshospitalet. De forskjellige søknadene til den jobben er bevart og utgjør mildt sagt svært sær lesning.

 

Hva overrasket deg mest i researchen til denne boken?

Hvor mye som er bevart av materiale – kvitteringer, reiseregninger, klagebrev, attester, korrespondanse – arkivene inneholder et vell av informasjon om en egentlig helt insignifikant person, og hvis man pusler dette sammen er det faktisk mulig å rekonstruere et liv.

På det mer personlige plan ble jeg overrasket over hovedpersonen Mathias Fliegenring. Da jeg begynte å gjøre research var en av spørsmålene «Hvorfor ble han gal?» Etterhvert som jeg nærmet meg slutten endret spørsmålet seg til «Hvorfor ble han ikke gal før?». Det er for meg både overraskende, men også inspirerende og oppmuntrende, å se hvor mye en enkel sjel skal kunne gjennomgå av forfølgelser, mishandling, ondskap og rene katastrofer, og like vel klare å stå oppreist. I boksingen heter det «Det spiller ikke så stor rolle hvor hardt du kan slå. Det viktige er hvor hardt du kan bli slått, og fremdeles bevege deg forover». Fliegenrings sterke personlighet slik den fremstår har imponert meg mer enn jeg trodde jeg skulle oppleve da jeg begynte med dette. Men selv den knakk til slutt.

 

Tre egne favoritt-dokumentarbøker som du vil anbefale videre?

The Guns of August av Barbara Tuchmann.

Awakenings av Oliver Sachs.

Peter the Great av Robert Massie.

 

 

 

Foto: Berit Roald / SCANPIX

 


annonse